Jeg husker før, da jeg hadde dagsplan på sykehuset. Jeg ble veldig stresset hvis jeg ikke kunne følge dagsplanen min. Nå har jeg dagsplanen i hodet, og den følger jeg ganske mye, men gjør justeringer. Jeg trenger ikke ha kliss like dager. Jeg har jo flere ting på «planen» nå enn da jeg var på sykehus, eller i alle fall litt andre ting. På onsdag skal jeg handle, og det ser jeg frem til. Jeg liker å få tingene i hus. Jeg er litt stresset før jeg har handlet.
Så stresset bor fremdeles i meg. Jeg tror det er en del av å ha en tilstand som min. Jeg er sårbar. Og når jeg vil endre noe av planen, som en ekstra handletur, koster det meg mye å spørre om endringen. Forrige uke skrev jeg et brev for å spørre. Jeg klarte rett og slett ikke å snakke.
Skriftlig er jeg sterk. Det skrevne ord gir meg også noe, ikke bare mine egne. Men å kunne lese bøker andre har skrevet, om virkelige eller uvirkelige relasjoner og dager og liv. Å lese på senga, er en del av min døgnrytme og plan for dagen. Jeg føler at noe mangler og at jeg skulker unna når jeg ikke leser. Som om dagen ikke blir komplett, og at jeg har vært doven og lat som har slukket lyset før jeg leser. Det vil jeg ikke skal skje i dag.
aspergerinformator.com 