Hverdag

Gi meg i dag min daglige tur (ganger to)

I dag glemte jeg nesten å skrive blogg fordi jeg ble så stresset da apoteket gjorde en feil onsdag og vi måtte reise tilbake til dem i dag, men kom på det rett før publiseringstidspunkt. Det blir litt fra hverdagen i dag. Om både rutiner og å komme seg ut.

De to tingene kan man nemlig smelte sammen hvis man har på «dagsplanen» sin å gå to turer hver dag. Jeg går en tur klokken 12 og en tur ca. klokken 15.30. Det gir meg litt bevegelse/mosjon, frisk luft og en samtale med de to personale som er sammen med meg i litt lett og løs tone (det er enklere å snakke når vi går enn når vi sitter inne hos meg, synes jeg).

En del med Asperger er litt stresset og urolig, kjenner på en indre uro og kanskje angst, og da syns jeg også det kan være godt å gå litt, når uroen melder seg. Men siden jeg er avhengig av andre mennesker kan jeg ikke bare plutselig fly ut døra. Vi må ha et system for når jeg har mine turer. Og det ville også blitt for mye tur med tanke på min anorektiske tilstand om jeg kunne gå når jeg ville. Det ville nemlig blitt oftere, og kanskje også lengre.

Mange av oss synes også det å prate kan være litt vanskelig. Jeg uttrykker meg best skriftlig. Men akkurat når jeg er ute og går, faller ordene mer naturlig. Om stort og smått.

De gangene tur utgår av en eller annen grunn, blir jeg redd og lei meg. Jeg kjenner at noe er feil, og hele meg kjennes ute av kontroll og i ubalanse. Da er det ikke lett å gjenvinne kontrollen i hverdagen min. Så, så langt det lar seg gjøre, tviholder jeg på turene mine.

Nå går vi en helg i møte.
Den har jeg gledet meg til, med både en liten fototur i morgen, besøk av mine to aller nærmeste halv seks og på kvelden skal jeg se Hver gang vi møtes der blant annet artistene Trygve Skaug og Maria Mena er med. Jeg så intervju med dem på God morgen Norge i dag, og gleder meg oppriktig enda mer!

2 kommentarer om “Gi meg i dag min daglige tur (ganger to)

  1. Hei,

    I Guds Navn

    Det virker som det skjer mye i ditt liv med planen din. Hos meg gidder jeg ikke å «løfte vekter» eller «jogge» – det som en Kamp Kunster. Fordi; «Hva løper jeg etter? Og hvorforfor løfter jeg vekter?». Vi vet jeg blir kalt Asperger for de som ikke har fulgt meg. Når jeg sier Kamp tenker jeg Krig, og Kunst tenker jeg på Munk. Jeg husker å ha lest forskjellen mellom de to i refleksjoner i en «ulveflokk» om at folk sitter fast mellom de to Tingene. Å bli voksen ER å gjøre det valget.

    Jeg husker Behavioristen og jeg snakket i begynnelsen på Tvangen her, om at jeg skulle trekke meg tilbake fra Verden og delta i et Kloster og bli Munk. Hun anbefalte et Kloster i Amerika. Jeg er nemlig redd for å fly. Hvis flyet blir ødelagt i lufta og vi faller i Atlanter Havet (?) mellom Amerika og Norge, da kommer Haien! Dette er skremmende enten Fysisk eller Abstrakt.

    Derfor har jeg blitt en Munk utenfor miljøet sitt, … og en Kriger mot Staten som «VIL HJELPE MEG!!!» … en Kriger-Munk dvs. en Ninja som sloss for livet og prøver å helberede Staten som PRØVER BARE Å HJELPE MEG.

    Nylig utarbeidet jeg en plan fordi jeg er blitt 1 år over 33 nøyaktig, og jeg klarer å reflektere samtidig føle hva jeg trenger å gjøre i en gammel kropp. Moren min sier; alle har det vondt, på en eller annen måte. Og jeg har nå hatt det vondt sammen med alle sammen den tida, så nå tenker jeg … *fill-inn-the-blank*

    Mvh
    Mustafa

    Liker

  2. Tilbaketråkk: Kriger-Munk – My Blog

Legg igjen en kommentar til Mustafa Mahmood Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s