anoreksia nevrosa · tilleggsvansker

Sosial skulptur

Når anoreksien klorer seg fast til kroppen min, føler jeg av og til at jeg er noe sånt som en sosial skulptur. Altså, sosial fordi jeg er levende, men skulptur fordi jeg liksom står på utstilling. Og folk vet å se på skulpturer. Jeg husker særlig blikkene da jeg levde med sonde, hvordan folk tok seg friheten til å stirre. En person ropte at jeg var ute og gikk tur med hunden, da jeg trillet sondestativet utenfor sykehuset, og lo. Jeg ble helt knust, jeg som for alt i verden heller ville vært hjemme og gått tur med hunden min. Det greide jeg ikke.

Jeg vet at jeg ikke er stygg.
Slik skulpturer sjelden er stygge. De er laget for å se ut på en spesiell måte. Ha et uttrykk. Ha noe å fortelle. Jeg forteller om et liv som har vært vanskelig å håndtere, til tross for at jeg har veldig mange gode personer og solid støtte i livet mitt. Hvor gikk det egentlig galt? Var det bare for mye i mitt eget hode? Kanskje.

Jeg vet også at jeg ikke er noe skjønnhetsideal.
Jeg faller utenfor boksen. Utenfor det som er ideelt å veie, og utstråle. Min skulptur bærer på lidelse. Når jeg ser meg i speilet, harmonerer det på et vis med innsiden min. Det å være litt skakkjørt. Som om jeg har kjørt meg selv helt ut, uten å ha lappen, slik at jeg i tillegg har kollidert og brutt trafikkreglene.

Når jeg går rundt og er slik sosial,
snakker jeg ofte om mat (fordi jeg føler det er dagligdags i folks liv). Og da er det vondt når personalet snakker om mengder på en måte som skremmer meg. Altså, de sier av og til ting som at en porsjonspizza er for stor for dem, og da føler jeg at jeg kanskje spiser for mye, selv om jeg i hovedsak spiser ernæring fra apoteket. Jeg regner om kalorimengden deres i hodet, og føler meg ekkel og feit med mitt inntak. Og som om jeg har for stor apetitt. De «småspiste» personal som liksom skryter av hvor lite de spiser, gjør det enda vanskeligere for meg å innta næring og jeg får vonde følelser inni meg. Jeg følger kostlisten selv om de sier «dumme»/ugjennomtenkte ting til meg, men det gjør vondt. Som en bismak i munnen når jeg forsøker å gå videre.

Når man åpner seg og er i dialog, som mennesker – som jo er sosiale vesener – gjør, er man sårbar for hva den andre parten sier. Jeg kan ikke styre hva andre tenker eller uttaler. Dessverre er jeg ikke så flink til å filtrere ut hva jeg burde ta til meg av ord og hva jeg burde la skli forbi. Som anorektiker er jeg på en måte som en svamp i forhold til det de sier som kan tolkes som at jeg spiser mer enn jeg «fortjener.» Kroppen min sier jo noe annet, helsevesenet også, men det er så mange andre impulser man må stå ansikt til ansikt med.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s