bokanmeldse · tilleggsvansker

Psykologens utvidede kontor(landskap)

Jeg fant ut at jeg har gått glipp av en av bøkene til Peder Kjøs, psykologen vi kjenner fra nrk tv (Jeg mot meg) og podcast (Hos Peder). Jeg kjøpte den, og leste den på en dag. Den er skrevet sammen med en av hans klienter i serien Hos Peder fra 2016, Tirill Brænden Sæther (som virkelig imponerte meg). Boka heter Brev til psykologen (Gyldendal 2019) og er en bok med mailvekslinger mellom de to.

Hva skjer når man begynner å brevveksle med psykologen sin når terapien er over? Blir han en venn? Blir det balanse i relasjonen, eller er klienten fortsatt den sårbare og den som er åpen, men psykologen bare bekrefter? I denne boka får vi et innblikk i psykologen som ikke så lett lever opp til det han tenker er klientens beste. Samtidig møter vi klienten som strekker og strekker seg. Hun forsøker å gi det hun har fått av terapeuten i terapi, men blir ikke tatt i mot og får ikke åpenhet/gjensidighet tilbake. Er livet mellom disse to mulig utenfor psykologens kontor og dets klare vegger?

Tirill skriver godt, og gir meg en innsikt i både det å være menneske, være søster, være datter, være singel – og hvordan det er å dele erfaringene og følelsene med noen. Hun er presis i språket og får frem følelser også hos meg. Mens jeg leste skrev jeg en tekstmelding til broren min i affekt, og han kom samme kveld, fordi jeg fikk følelsen av savn og kjente på verdien av relasjon og søskenkjærlighet, familiebånd, røtter og å være elsket. Boka mobiliserte meg.

Jeg begynte også å reflektere, rundt terapeutens rolle. Må det alltid være et tydelig skille mellom behandlerrollene og private relasjoner? Hvem er jeg for psykiateren min, når han går hjem fra jobb? Kunne jeg en gang blitt med, tatt en pepsi max på sofaen (eller vinen Peder sier han vil ta med Tiril i podcasten)? Er slike hverdagslige ting helt umulige? Trenger terapeuter og klienter terapien sine spilleregler, og er det igjen de rammene som kan reparere og fikse opp i ubalansen som kanskje oppstår når man har prøvd å være mer som venner?

Jeg håper at det varierer og er individuelt, at det av og til kan fungere å ha en personloig relasjon etterpå, for jeg har en eks-psykiater jeg ser på som venn og sender meldinger på messenger med. Jeg har som Tirill med Peder, også skrevet bok med henne. Men jeg tror det er viktig å være klar over dette Tirill og Peder støter på. Ingen av dem ønsker å rive ned det terapien deres forut for brevvekslingen bygget opp.

Boka får fem av meg. Den er velskrevet og dynamisk, aldri statisk, med korrespondanser frem og tilbake, detaljert og følelsesrik. Begge forfatterne byr på seg selv. Vi kommer innunder huden, som både er tynnhudet og tykkhudet i dette forholdet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s