Hverdag · tilleggsvansker

Ikke et postkort

Det er noe med relasjoner i helsevesenet. Vi som er avhengig av tett oppfølging, kontinuitet og forutsigbarhet trenger noen vi kan regne med. Men man kan ikke regne med terapeuter og leger – når det gjelder at de alltid er der, punktlig, presist og urokkelig. De tar i mot oss for sent, kan bruke «min tid» på forrige pasient, reise på ferie.

I dag er fastlegen min på ferie. Han er heldigvis flink til å informere meg, så jeg visste at vinterferien i dag førte til at jeg skulle til en annen på samme legekontor. Hun er flink og hyggelig, ivaretar meg godt, men denne sårbarheten min får meg til å tenke over systemet. Et system som aldri kan passe en rigid kroniker.

Jeg har også behov for å bli sett og respektert, forstått og regnet med. Men terapeuter og leger behandler en ikke som en tante man sender postkort til, fra ferien sin, deler med og kjenner kjærlig bekreftelse på at en er i tankene deres. Kanskje hører en ikke et ord om ferien, fordi det er privatlivet og vi ikke har noe med privatlivet deres.

Men jeg er heldig: legen min småprater med meg og gir meg et bilde av et menneske og ikke bare en lege i frakk. Likevel får disse gråsonene meg til å tenke når jeg beveger meg i korridorene med hvitt. Dette sterile og flyktige, på samme tid. Og jeg ønsket meg i dag, da jeg gikk inn til legen som steppet inn, at hun skulle like meg. At jeg var et hyggelig krydder, det at jeg kom til henne selv om jeg er en annen sin pasient. Vi pleier å skravle, og jeg vil gjerne være «den gode samtalen».

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s