bokanmeldse · tilleggsvansker

Noe å lene seg inntil

Jeg fyller noen hull i litteraturen. Bøker jeg har gått glipp av. En av favorittforfatterne mine de siste årene, Synne Sun Løes, debuterte i 1999 med Yoko er alene (Cappelen).

Yoko er alene har jo ikke vært å få tak i de vanlige i bokhandelen nå, men på Bookis fant jeg plutselig et brukt eksemplar av ungdomsboka. I dag vil jeg omtale den, fordi den både er levende i språket og handler om viktige temaer for ungdom (og oss andre) som identitet, å vokse opp, å ha en psykisk syk mor og å være alene.

Lone er adoptert fra Korea, og er en fargerik og sosial person for meg i denne boka, samtidig som broren kaller henne for Yoko og sier Yoko er alene.

Lone skriver til en nonne, søster Milde, om livet sitt. Boka er hennes brev til nonnen. Alt som skjer, får vi vite gjennom Lones øyne og penn. Språket passer til et ungt individ, samtidig som brevene er krydret med mange referanser til verdenskulturen. Lone er opptatt av Afrika, musikk og vil kanskje bli sykepleier.

Imens er moren, som selv jobbet på Gaustad, psykisk syk. Hun er veldig tynn og kanskje litt ensom. Hun triller en serveringsvogn som om den skulle være dukkevogn og vil adoptere et barn til.

Men noen drømmer er bare drømmer. Eller sykdom. De blir ikke realitet, mens sykdommen blir veldig realitet. Dette er en dødelig sårbar og ærlig bok. Jeg lener meg inntil den, som en venn. Som om jeg fant meg selv i boka, mellom psykiatere som mener noe om sykdomsforløp. Ja, der et sted var Lone og strakk hånden ut. Terningkast 6.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s