Hverdag

På kanten, på kanten

En dråpe i havet. På kanten av stupet. På dypt vann. Ved et veiskille. Alt dette er setninger jeg kunne brukt, om hvordan ting er. Altså både i den ene og andre retningen.

I dag sitter jeg og tenker på hvordan det ville være hvis dråpen i havet var en vitaminpille som fikk alle fiskene til å svømme og bite på kroken og fiskerne fikk napp og flyndra så ansiktet mitt på middagstallerkenen.

Ja, slik kan jeg også tenke. Eller fable om en glad laks. Sjekke prisene til og med, så andre kan handle inn til middagene sine. Kiwi har priskutt på Fiskemannen laks i biter, 400 gram. Og så graver jeg meg ned. Restriktivt og resolutt. På dypt vann begynner jeg å kave med følelsene mine. Slite med å finne retning. Ha vanskelig med å stole på meg selv. Ikke finne tryggheten i en normal hverdag.

Alt flyter. Og jeg er på kanten av stupet. Samtidig alltid ved et veiskille. Hver dag velger jeg bort døden med å ikke skade meg alvorlig (stort sett, denne ukens intox var et unntak) og å følge kostlisten – for å slippe å risikere enda mer tvangsbruk, for eksempel. Resultatet er jo likevel at jeg da lever – litt til. Og ved et sånt veiskille, kan man la det positive gro i takt.

I takt og tone finner vi hverandre. Vi lærer oss å samhandle, kommunisere, leve sammen. Som pasienter, brukere, helsepersonell, familie. Jeg møter mange. Mange møter meg. Og selv om jeg ofte vil forsvinne og være isolert, er jeg glad jeg ikke er ensom. Jeg er et flokkdyr og en god venninne kaller meg hennes lille tiger. Jeg er sterk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s