Hverdag

Helgerefleksjoner

Det er mandag. Det har vært en helg som ikke har vært A4. Den har vært på sykehuset, med sine rammer. Likevel er det slett ikke alltid de rammene er nok. Ting skjer, og det blir uforutsigbart.

Når det er uforutsigbart, prøver jeg å klamre meg til det som er fast og trygt. Det jeg kan regne med. Og jeg har utfordret meg selv med å prøve å la meg selv være en jeg kan regne med.

Det er nemlig ikke en selvfølge at jeg kan stole på meg. Jeg er ustabil og selvødeleggende. Likevel er det så viktig å lytte til seg selv og følelsene sine. Etter Aspergerdiagnosen, fikk jeg oppfølging der jeg og en psykologspesialist jobbet med å sette navn på følelser, skille de fra hverandre og kjenne dem igjen.

I helgen har jeg møtt maktmisbruk av en som sikkert burde hatt en annen jobb. Jeg ble lei meg og sint, jeg slo og jeg gråt. Alle minner kommer tilbake. Samtidig blir jeg redd. Redd for hvordan det går med de andre som blir utsatt for slike utbrudd og uttalelser, og fysisk maktbruk.

Jeg er ikke fysisk sterk. Når jeg blir holdt, kjenner jeg meg ikke høy i hatten. Og jeg er ikke så høy i hatten fra før av, og kunne trenge å bli løftet litt opp i stedet for å bli trampet ned.

Men noen så denne makten brukt mot meg, som feil. De våget å si det. Jeg gråt, og de trøstet. Og de sa de skulle ta det opp. Det var ikke greit, det var ikke bare noe jeg følte.

Jeg har også møtt andre pasienter i krise. En har brølt til meg. Hun så på meg og sa «fy faen så tynn hu er da». Men det er greit. Jeg blir ikke sint eller skuffet. Kanskje litt overrasket, ettersom jeg jo bare er som jeg pleier, men ikke sint. Den andre personen har det vanskelig, og jeg håpet hun fikk en roligere natt.

En annen pasient, sa noe som fikk meg til å smile skikkelig. Han så en dame på tv, som sang i penkjole, og han sa: hun var kongefin. For meg var hun en overvektig kvinne, veldig vakker men jeg henger meg opp i kroppsform og da var det så fantastisk at han så det vakre. Det smittet over på meg.

Nå er det ny uke, og jeg skal huske på de to pasientene. Kongefin og faen så tynn. Det var jeg som var faen. Og personen på tv med noen kilo å gå på, den fine. Og selv om jeg ikke kommer til å bli hun fine, kan jeg prøve å føle litt på at det er et mangfold. Og jeg er takknemlig for mangfoldet. Jeg liker andre mennesker, og håper jeg en dag klarer å vise det så godt at de elsker seg selv enda mer. A4 eller ikke.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s