tilleggsvansker

Fra veier til forståelse

Jeg har begynt å lese en bok fra Fagbokforlaget som bare er megaviktig. Ikke fordi den handler om noe som gjelder alle, men fordi den handler om noe som rammer noen og som flertallet synes er veldig vanskelig å forstå, også helsepersonell. Boka heter Ut av selvskading. Veier til forståelse (lesereksemplar fra forlaget), av Kristin Ribe og Lars Mehlum (2015). Jeg kommer ti å lage en omtale av boka etterhvert, der jeg får frem flere aspekter om både temaet, forfatterne og boka som ressurs. I dag vil jeg bare fortelle ett om hva selvskading er.

Jeg har selv veldig lang
erfaring med selvskading. Lars Mehlum, som har intervjuet meg om selvmord blant annet en gang sammen med sine studenter i medisin på Gaustad sykehus, for mange herrens år siden, skriver i denne boka at «vi skiller gjerne mellom skader som personer påfører seg med vilje, men uten at de ønsker å dø (selvskading), og skader som er utført med hensikt å dø (selvmordsforsøk). Jeg har gjort begge disse tingene, og vil egentlig si: Selvskadingen min er en måte å overleve på når det er så vanskelig at jeg føler for å dø. Paradoksalt, siden noen av skadene kunne vært livstruende uten rask helsehjelp, men likevel sant.

Det er ikke et skarpt skille mellom de to skadeformene, og hensikten kan skifte brått. Fra å ville leve, til å ville dø, kan utvikle seg mens jeg står i situasjonen, for eksempel kan jeg «angre» på at det ikke var dødelig når jeg er til behandling, hvis jeg blir møtt som en bagatell. Da føler jeg liksom at jeg ikke er verdig livet, at jeg ikke har fortjent å bli reparert igjen. Derfor vil jeg framsnakke de menneskene som har møtt meg med respekt og tatt vanskene mine på alvor. De har skjønt at jeg har det vondt, at jeg ikke vil andre vondt. At jeg absolutt ikke vil straffe noen!

En tendens, er at vi som skader oss selv,
ofte har gjort flere selvmordsforsøk også. Men tendensen er også motsatt for de fleste av de som begår selvmordsforsøk, de driver ikke med selvskading forøvrig. Dette finner jeg interessant. Det er også veldig skremmende, det at det som begynte som en selvskading kan ende med å være livstruende. Jeg har mistet venner jeg har kjent gjennom foraer for psykisk helse. Vi har ingen å miste.

Myte nummer en jeg vil sette fokus på her, med inspirasjon og fakta fra dette verket: Det er at de som selvskader ikke kommer til å ta sitt eget liv, som dessverre altså er en myte og ikke en sannhet. Mange selvskadere mister livet. Personer som selvskader, har en høy dødelighet. Jeg har selv erfart å miste kontrollen, at farlighetsgraden har økt.

Den neste myten, som jeg vil avdekke her,
er at de som skader seg skader seg for oppmerksomhet. Noen gjør jo det, men det er ikke sant for de fleste. «Sannheten er at de fleste som selvskader, gir det av flere samtidige grunner, men øret og fremst for å regulere, lindre eller fjerne negative og uutholdelige følelser» skriver Mehlum. Selvskadingen kan være et språk, kanskje særlig når ordene ikke kjennes sterke nok.

En del klinikere, synes selvskading
er noe av det vanskeligste å behandle – antakelig fordi de ikke forstår. De har en større og mer umiddelbar empati for en pasients depresjon eller angst, og kanskje også til voldelige impulser og psykotiske symptomer, enn til lettelsen som noen pasienter føler når de skader og ødelegger seg selv (psykiater Allen Frances 1987).

Selvskadingen vår kan gjøre behandleren hjelpeløs,
skrekkslagen, redd, frastøtt, trist osv. Det føles litt rart for meg, når jeg føler meg betydningsløs og kutter meg gjennom min egen kropp. Hvorfor skulle andre se verdi i meg, og dermed bli triste, da jeg ikke ser den verdien i det hele tatt?

Jeg gleder meg til å lese videre
i denne boka. Det fine med den, er at i tillegg til å opplyse, har den stemmen til en person som har vært veldig syk og likevel nå lever (videre) – og skrev denne boka med Mehlum. Og Mehlum irettesetter ikke, Kristin Riibe sin stemme får stå like sterk og viktig som hans har jeg inntrykk av. Ribe står frem som et håp, noe helsevesenet kan trekke frem når de står med andre pasienter som de føler seg maktesløse med. Med tid og innsats, kan nemlig også disse hjelpes.

Vi kan hjelpes og vi kan hjelpe hverandre.
Derfor jobber også jeg med å opplyse om slike vanskelige temaer i bloggen min. Sammen med psykiater Trude Fixdal gav jeg ut en håndbok om selvskading, som finnes blant annet hos legevakten i Oslo i dag. Boka kan leses om og bestilles her: https://www.hertervigforlag.no/butikk/skarpeste-kniven-skuffen/

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s