I lovverket, faller jeg inn under tvunget psykisk helsevern. Men i hverdagen er det nok lurt å ikke bare tenke psykiatri, når man jobber med mennesker med en autismespekterdiagnose.
Asperger syndrom er en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse på autismespektet. Det sier ikke så mye om akkurat hvordan det er å leve med det, men det forteller i alle fall at dette er noe som preger hele meg – tvers igjennom. Det er ikke bare en avskilt sykdom som skal behandles.
Når man har en utviklingsforstyrrelse, kan det være fint å bli møtt på en måte der det er aksept for den man er. Jeg føler meg ofte litt mislykket, og da er det så viktig, særlig når jeg feiler, å ikke bare bli møtt med kritikk. Jeg velger ikke å være ustabil, sensitiv for forandring og lite fleksibel. Og jeg strekker meg mye hver dag for å møte hverdagens uoversiktlige krav, etter beste evne.
I en ideell verden, burde nok de som jobbet hos meg vært mer vant til en bolig for folk med utviklingsforstyrrelse, enn å være ambulerende tjeneste for folk med rus og psykiatri-problematikk. Jeg trenger noe mer og noe annet enn en som har en depresjon eller en angstproblematikk for eksempel – selv om jeg også har følt på sånne ting.
Mennesker som er vant til å jobbe med utviklingsforstyrrelser, tar ting når de skjer, hva enn det er som måtte komme i større grad. De får ikke så ofte panikk om noen utagerer eller ikke oppfører seg adekvat i forhold til det som man kanskje forventer av voksne mennesker, også voksne som sliter med litt ting. De står i det, og samarbeider rundt personen. De gir han eller henne trygge rammer og sykemelder seg ikke av å få en krenkelse mot seg. De forstår, at det er en del av pakka og ikke noe personlig og gir brukerne/pasientene sine stabilitet ved å holde ut selv også.
Sammen kunne vi blitt sterke, jeg og et personal med en slik holdning og tilnærming, lært å tåle hverandre. Det er en fristende tanke.
aspergerinformator.com 