bokanmeldse · samfunn · tilleggsvansker

Psykiatri på pulsen

Tingenes tilstand av Sandra Lillebø tok mediene med storm da den kom ut i fjor (Forlaget Oktober, lesereksemplar fra forlaget). Nå er den tilgjengelig som pocket.

Jeg mener ikke en slik storm av jubel. Selv om den fikk flotte terningkast. Den tok mediene og leserne med noe mer. En slik storm som river ned tabuer og blåser tak av hus. Løfter takhøyden og blåser seg inn til beinet.

I skrivende stund, er jeg selv på sykehus med en psykiatrisk grunntilstand. Det gjør meg kanskje mer åpen for beretninger om psykisk helse, men det gjør meg også mer kritisk. Jeg er hardhudet, ikke lett å bevege.

Jeg ble beveget. Lillebø sin roman, der jeg-personen skriver om sin mors uoffisielle diagnose, stakk hull på meg. Den har et presist og sylskarpt språk. Fortellingens form formidler, sammen med historien. Det er hverdagslig og nært, det er filosofisk og dypt.

Hun utforsker sin egen skriving, stiller spørsmål ved moral. Et utdrag fra side 76: «Hvordan finne ord som tilslører uten å lyve? Som er åpne mot verden, men som likevel beskytter? Som er sanne om meg, men som skjuler sin mor?»

Jeg er ikke pårørende til noen selv, jeg er bare pasienten, så jeg har ikke denne rollen jeg-personen står i. Men jeg kjenner meg igjen i det å være et skrivende menneske. Og om å skrive for seg selv.

Videre sammenligner jeg meg med jeg-personens mor sitt sykdomsbilde. Ville jeg gjort like mye skade, hvis jeg var mor? Og hvordan ville jeg reagert på en slik bok, om meg?

Forfatteren får meg til å forstå noe viktig. At ens historie er ens historie. Jeg-personen skriver det som er riktig og viktig for henne. Og det er så brutalt og ærlig og godt at jeg blir beæret. Både som leser, pasient i psykiatrien og forfatterspire.

Romanen er usentimental. Den er en rå skildring av et liv tett på noen med en psykisk lidelse. Jeg-personen er kjempende og kampen hennes setter spor i meg. Hun åpner for refleksjon og debatt, om psykisk helse i samfunnet vårt og ytringsfriheten, skille mellom privat og offentlig. Jeg klarer ikke helt å legge boka fra meg, selv om den er utlest. Jeg vil ha mer, og gjerne repetere så ikke noe går i glemmeboken eller hus forbi. En grunnsten til samtidslitteraturen, sterk femmer på terningen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s