Jeg fikk veldig mange sms-er om denne dagen. Om timen min klokken 11.10. Som om jeg skulle glemme den. Det var vaksinedose nummer to, injeksjon av Pfizer for andre og siste gang nå. Jeg er veldig punktlig og pålitelig, så å ikke ha planlagt timen i god tid, ville ikke lignet meg. Men, det rant inn med sms-er. Fra noe som het ReMin. Og det er jo fint da, at man blir husket på sånn elektronisk, i tilfelle man mot formodning skulle ha glemt seg bort. (Innlegget fortsetter under bildet.)
Da jeg gikk en liten rusletur på tirsdag, fikk jeg meg en liten surprise. Jeg hadde helt glemt at våren skjer så fort. Studen jeg var inne på sykehuset, hadde forandret utearealet ganske mye, sånn med naturens gang. Plutselig var det kommet andre blomster enn de jeg hadde sett tidligere i år. Hvitveisen var her før jeg «forsvant», men ikke tulipanene som nå stod i knopp. Ei heller de vakre, små blå forglemmegei som nå var de vakreste blålys jeg kan tenke meg. Ikke sånne som ambulansen kjører meg med. (Innlegget fortsetter under bildet.)
Videre var løvetannen sterk og sta, i en grøftekantene. Men så, noe av det virkelig søte, jo – blomstene på markjordbærplantene var der i bakgrunnen! Jeg husket ikke at vi fikk se dem så lenge før selve sommeren er her. Og jeg smilte søtt, og tenkte at kanskje trenger jeg en ReMin om at det er lyse tider, i alle fall i naturen jeg kan og skal omgi meg litt med. (Innlegget fortsetter under bildet.)
Nå er jeg fullvaksinert. Det betyr ikke at jeg kommer til å oppføre meg så veldig annerledes. Men det betyr at kanskje for rundt meg også kan senke skuldrene litt, ikke være så engstelige for smitte i den beskjedne hverdagen vi lever. På lørdag er det 8. mai, og det var vel lørdag 8. mai i år 1999 jeg stod konfirmant. Jeg var så lys og glad i luggen, den dagen. Hurra for Norge, og hurra for mai. Ja, kom mai du skjønne mildne. Jeg smiler til meg selv, siden jeg av og til leker fotografen.
aspergerinformator.com 