Å være sky/sjenert, trekke seg bort fra søkelyset, er noe mange kjenner på. Jeg var et skikkelig engstelig og sjenert barn. Som ungdom gikk jeg med bøyde skuldre og krum kropp for å ikke være så høy. Og i garderoben turte jeg knapt nok å skifte, og jeg tullet meg inn i håndklær og klær for å skjule meg.
Men noe har forandret seg. Jeg er ikke lenger den som gjemmer meg i enhver situasjon. Jeg til og med uttrykker meg selv med å kle av meg. Det er selvsagt ikke bra, på den måten jeg har gjort det. Jeg skal likevel fortelle om det fordi det er en del av bildet.
Fra å være et stille barn, en snill og stille og pliktoppfyllende pike, skoleflink og med et smil på plass og alltid alltid høflig, har jeg blitt annerledes. Jeg har hatt sånt et opprør inni meg. Det har gjort så forferdelig vondt før. Det å ikke ha språk for det jeg føler og det jeg vil si. På skolen, hadde jeg vondt i hodet. Eller følte jeg hadde vondt i hodet. Når de andre klaget til læreren eller medelever om hodepine, satt jeg og hadde det vondt. For JEG hadde ikke ordene.
Et sted kollapset jeg. Jeg var ikke lenger skoleflink. Jeg klarte ikke konsentrere meg. Og jeg var ikke lenger bare høflig, når jeg ikke fikk «lov» til å skade meg selv eller regulere kroppen min, av helsevesenet.
Jeg som ikke skadet en flue før, jeg kastet ting, slo og bet da jeg ble «syk». Jeg blottstilte også meg selv. Jeg har gått naken utendørs, både i nabolaget og litt lenger hjemmefra. Det å være naken, har blitt en måte å si: «Det er ikke greit nå» og Se, jeg ødelegger meg» og videre: «Jeg er deres. Dere eier meg. Vær så god. Dette er meg.»
Jeg skriver gjorde, men alt dette skjer dessverre fremdeles noen ganger, selv om det ikke er ofte. På den positive siden, kan jeg nevne at det å være mindre sky, og styre kroppen min, også blir en trygghet i meg selv. Jeg tør å ta bilder av meg selv og vise hvem jeg er. Fordi jeg har kjent og erfart at jeg er en person jeg også, og også en person med sin egen og kanskje viktige historie.
Ideen til tittelen på dette innlegget, fikk jeg fra sangen Camera-Shy av The Lucksmiths. Takk for ord og musikk, kunstnere og artister. Sender samtidig en hilsen til alle som motiverer meg i min skrivekunst og fotografering. Jeg folder hendene, håper det beste og takker.
aspergerinformator.com 