Mange henger på etterskudd. Mange løper etter seg selv, eller andre. Prøver å følge flokken. Da er det viktig å planlegge tiden sin, slik at man er i ett med seg selv. Og får gjort de tingene en selv vil. Ingen rekker alt, men vi kan ofte endre litt på prioriteringen, når vi er bevisste, og da få gjort mer av det vi føler er det viktigste for oss.
Selv har jeg jo himla mye tid å ta av, jeg kan fly rundt på himmelen og få med meg alt fra mitt fugleperspektiv. Men jeg har også sett, at jeg, ved å gjøre flere ting i hverdagen, faktisk på en måte får mer tid. Så når jeg fyller opp dagene, får jeg mer igjen.
Jeg skjønner jo at de som har barn, full jobb, andre forpliktelser, kan kjenne på tidsklemma og kan blir stresset av å fylle opp kalenderen enda mer. Men jeg vil likevel fremme dette fordelaktige med å ha en plan. En plan der man skriver inn det en absolutt må rekke. Og så legge inn det som gir en noe i tillegg til det man MÅ, og la også dette bli en del av planen. En drømmekalender, om du vil, og vips skal du se at du kanskje både er i rute og kommer i mål. Innlegget fortsetter under bildet.
Mål er ofte seier. Jo flere mål man scorer, jo mer vinner man liksom. Både inni seg og på resultatlista.
Og så, er det det med å godta nederlag. Og ikke uavgjort eller tap, som nederlag. Det er noe med det med at det viktigste er å delta. Jeg er veldig fornøyd med meg selv om dagen, jeg er med på noe, jeg har en funksjon. Og da, kan jeg leve med å ikke komme helt i mål på alle områder. Jeg er meg, og det er godt nok.
Jeg regner med mer, og det kommer. Både opp- og nedturer. Jeg kan fastslå per nå, at i dag er jeg helt i rute. Det er helg, og det jeg ville før helgen, er gjort. Jeg har vært til alle avtalene min, pliktoppfyllende og dyktig. På mitt vis, da. Nesevis?
aspergerinformator.com 