Jeg har jo noen diagnoser som handler om helsen min, ikke bare tilstanden med en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse som Asperger på autismespekteret. Og selv om man kan si jeg blir både sårbar og svak med for eksempel anoreksien, viser jeg meg på mange måter sterk fordi jeg har en kamp jeg må kjempe hver dag.
I dag var en dag der jeg må svelge noen ekstra kameler. Jeg møtte opp på sykehuset, for infusjon. Det å få noe annet inn i kroppen og som også skal «endre» noe, kjennes litt utrygt og man blir jo litt usikker og engstelig. Kommer bena til å vokse og andre irrasjonelle ting surrer rundt i hodet mitt, eller i magen som følelser, kniper i meg.
Noen har spurt meg om det er næring i den, og jeg kjenner jeg blir litt irritert, for det er da ingen sin sak hva sykehuset gir meg. Det er vanskelig nok om ikke alle skal være så veldig nysgjerrige. Men noen har lært meg at folk er nysgjerrige på det som er annerledes, og noen ganger er jo annerledes fint så jeg bærer meg selv med stolthet og svarer adekvat. Jeg vet også, veldig godt, at de som spør antakelig mener det godt. De er gode mennesker, som jeg holder ad.
Så svaret er nøytralt og greit nei, det er ikke næring i denne infusjonen, den er en medisin mot benskjørhet. Jeg har alvorlig osteoporose, altså en diagnose som forteller at jeg er i utsatt for å brekke ting. Men med den medisinen som jeg har tatt i tre år eller noe sånt nå, står jeg kanskje litt sterkere, hvis jeg skulle falle. Det hadde jo ikke vært så gøy om jeg ble sengeliggende med lårhalsbrudd eller brudd i ryggen, for eksempel, der benstrukturen min er svake. Jeg har jo ting jeg vil, der jeg må kunne stå, gå, og kanskje sparke fra.
Jeg tok fart, og gikk inn på behandlingsrommet. Der på Ahus ventet sykepleier som tok meg godt i mot. Hun gav meg medisinen, og jeg var takknemlig for behandlingen som var ryddig og gjennomført profesjonelt og hyggelig. Det betyr så mye! Takk for et godt helsevesen, på mange områder. Jeg måtte stikkes en del ganger før de traff åren min til å få satt inn kanylen, men det gikk til slutt da to stykker prøvde seg frem. Jeg vet ikke når neste bentetthetsmåling er, den skulle jo vært i høst men det er noe forsinkelser og har kanskje hopet seg opp?
Men jeg er god på å vente. På min tur, generelt, og på medisiner, tur, mat, lege, besøk, på nattevaktens inntok og morgenens avløsning og det meste. Man lærer seg også å stå i ting, som andre kanskje ville stresset seg opp over eller irritert seg over. Tålmodighet er en dyd, har jeg hørt. Er jeg dydig, vakker og fin? Jeg hører på Maria Mena sin speil og smiler.
aspergerinformator.com 