bokanmeldse · samfunn

Berg og dalbane (fryd)

Jeg har lest Lucie av Amalie Skram (De norske Bokklubbene 1992) . Jeg tror det er den første romanen jeg leser av forfatteren, som levde fra 1846 til 1905. Den første utgaven av romanen, er utgitt i 1888.

Lucie kommer fra Kragerø til Kristiania i 1880-årene. Hun er lei av slitet i småbyen, og prøver lykken i hovedstaden. Hun er ikke den eneste fattigjenta som gjør det. Hun protistuerer seg ikke, men innleder flere forhold og samboerskap og jobber blant annet som statist ved Tivoli. Der blir hun oppdaget av en «bedre herre», advokat Theodor Gerner. Han forelsker seg i frodige Lucie, og de to gifter seg.

Men er en jente fra et Tivoli bra nok for kretsen hans? Og klarer hun å leve opp til denne statusen? Jeg tenker også og spør meg, skal kjærlighet kreve at man endrer seg?

I Lucie setter Skram fokus på mannen som prøver å omskape kvinnen til sitt bilde. Jeg synes det er interessant, og får en ramme på forholdet. Og hva det krevde av en kvinne å få sin mann, på denne tiden.

Kjærlighetsromaner ender ofte godt. Jeg liker at denne ikke gjør det. Den skriver seg inn i historier som blir viktige for meg. Som forteller noe om samfunnet vi lever i. Ja, jeg vet jeg ikke lever i 1888, men likevel fanger og belyser Skram noe som er allmengyldig fortsatt. Ikke like strengt, det er mer lov å få være seg selv også om man er fattig nå, men ofte møter man et annet menneske som vil endre på seg. Om man liksom ikke er bra nok.

At det ikke lykkes å forandre verden, altså andre mennesker, etter sitt eget ønske og velbefinnende er litt fint faktisk. Det at Lucie er et fullverdig menneske med følelser som må respekteres, og at hun må bli elsket for å ha det godt, som den hun er og ikke som den noen vil hun skal være for ryktet og statusen sin skyld.

Jeg liker denne klassikeren. Jeg vil anbefale flere å dykke ned i eldre litteratur. Det gir i alle fall meg noe å reflektere over, og en innsikt i noe jeg naturlig nok ikke har opplevd, det er jo skrevet lenge før vår tid. Dette er en måte å lære historie på, få et innblikk i hvordan ting har vært, jeg kan like. Eller elske. Tivolijenta gir meg kriblinger som på en karusell, og jeg fryder meg over Skrams presise og nære skildringer.

Jeg er ikke god på å lese historiebøker som er fag, med fakta og slikt om kriger og annet jeg ikke egentlig kjenner meg så interessert i. Dette mellommenneskelige forfatterene har fanget fra sin samtid derimot, det gir meg noe. Terningkast 6.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s