Når man faller, må man reise seg igjen. Helst. Og det er ingen som kan løfte beina mine opp igjen, utenom meg selv. De kan støtte meg og være gode krykker, men jeg må også bidra.
Det gjør jeg. Og selv om det er helt nødvendig, er jeg litt stolt av at jeg kjemper i hverdagen. At jeg tar utfordringer som kommer, og får mulighet til å utvikle meg og påvirke mine dager til å være meningsfulle for meg og de rundt meg.
Likevel er det ikke alltid det er godt å være seg selv. Og man ønsker seg å være noe annet. Kanskje en ren duk, som du dekker skåler med jordbær på, drysser med sukker, bader i fløte, eller kjøler på is. Kremen av lykke, for noen. (Innlegget fortsetter under bildet.)
Det er når jeg leker sånn med ord og hverdagsdrømmer, at jeg virkelig kjenner at jeg må ta meg sammen, at jeg vil det. Og sparke fra. Spenne vingene og trosse angsten for å ikke være bra nok. Sparke fra der noen kanskje har sparket meg, og stå opp for meg selv. Jeg er en person jeg også, selv om jeg har en historie og også konstant pågående utfordringer som kanskje «svekker» meg. Og muligheten for selvstendighet.
Jeg møter meg selv på halvveien. Og alle dere som leser. Jeg gir fra meg noen av tankene mine, uten å blottlegge meg helt. For noen ting er såre, og man må også beskytte de som slenger dritt eller er ugjennomtenkte. Jeg vil ikke henge ut noen, selv om noen kanskje har såret meg, i min hverdag, der jeg er og gjør kampen for tilværelsen. Og en huskeregel for både meg selv og andre, kan kanskje være si unnskyld når man har sagt noe mindre hyggelig og å tilgi de som har såret en.
Jeg smiler. Fordi jeg vet at smil smitter. Kan jeg gjøre dagen til noen litt mindre anspent, og fri som fuglen og sommerfuglen og farger liksom sprer seg som regnbuen. Alt blir ikke bra, men en hel del ordner seg. Vi trenger ikke bestandig å bekymre oss på maks.
aspergerinformator.com 