I dag var det tid for blodprøve igjen. Vi reiste til sykehuset (det lokale), for de som jobber på det legesenteret jeg er hos fastlege ved, synes det er vanskelig å stikke meg. På skjemaet fra legen, under klinisk informasjon, står det anorexia nervosa. Er det meg?
Jeg undres, hva tenker de som skal ta blodprøve, når jeg stikker innom (eller, strengt tatt er det de som stikker, og jeg måtte le litt da den ordvekslingen lekte i hodet mitt) når de leser de to ordene. Tenker de, håpløst tilfelle, eller tenker de åpent for alle verdens muligheter?
Jeg ser for meg en ala carte. Der de bestiller alt de tenker jeg kunne ha godt av. Omega tre (alle gode ting?) og leverpostei (Luxus?). Vaniljesaus og nøtter, det litt fete sammen med noe gyllent som liksom lyser sommer og sol. Kylling med proteiner, kanskje med salsa fra McDonalds.
Jeg ser også for meg endestasjonen. Det nødvendige oppdraget når blodet suges ut av meg, oppdraget de har med å teste meg, før de slipper meg ut i livet igjen. Og hva som kan skje. Om jeg ikke er sånn litt innenfor parameterne. Dør jeg da? Eller gripes det inn?
Det vondeste med spiseforstyrrelsen min, er å knuse de som er glad i meg sitt håp. Og å avvise, når noen har tatt på seg spanderbuksene. Det smerter. Er jeg smertefull?
Jeg smilte. Likevel. Tappert. Dette er bare sånn her jeg klarer å leve. Jeg klarer ikke på en sånn helt frisk måte. Men jeg samarbeider og kjemper, tross alt. Og det er det håp i, for meg. Jeg håper bare det er nok til at andre føler seg ok når de er sammen med meg, tilbringer kvalitetstid.
Velkommen, til meg, og takk for hjelpen bioingeniør. Legen min trenger å vite – at det står ok til med verdiene mine. For for noen, er jeg kanskje verdifull?
aspergerinformator.com 