Jeg har hatt mange venner opp igjennom min historie innenfor psykisk helsevern. Hvordan vi har klart. oss, har variert. Noen har fått det veldig mye bedre, noen er dessverre ikke engang blant oss lenger. Likevel må vi prøve å takle livet vårt, uten dem vi trodde vi skulle ha ved vår side. Enten de ikke har overlevd, eller vi bare har kommet skjevt ut med hverandre.
For oss som lever, er det vitkig å finne balansen. Ha et friskt vennskapsforhold selv om vi er syke. Der vi kan støtte hverandre og hjelpe hverandre videre. Et sted å vise hverandre omsorg.
Jeg møtte engang en vakker person med selvskadingsproblematikk. Hun skrev om å klemme en kaktus. Da jeg gikk i botanisk hage onsdag, tenkte jeg på henne. Jeg så noen nydelige kaktuser. Kaktuser er kanskje ikke så fargerike som mange andre panter i floraen, men de er jammen lysegrønne flere av dem også. Som håpet. Og jeg tenkte, da jeg dro hjem, at jeg håper kaktusjenta har det best mulig. Får jeg sjansen engang, skal hun få en klem igjen.
Selv om man har selvskading som symptom, handler ikke alt om selvskading. Vi er hele personer med masse andre tanker og følelser også. Det bare kan skygge over litt av og til, også fordi det virker destruktivt for de som møter oss. At vi ødelegger oss selv. Men noen ganger, har det som kan bli farlig, også gjort at jeg har overlevd. På flere måter.
Nå for tiden, er selvskadingen min ganske kontrollert. Det er fint for meg og det er fint for de som skal hjelpe meg. Og jeg kan faktisk også føle at det er godt med en klem når jeg har det mørkt nå, i stedet for å bare ønske å gjemme meg på badet med kutteverktøyet. Det finnes håp, i det dystre selvhatet. Når noen ser meg, som et menneske, og jeg tillater meg å være en person.
I dag, er jeg nøyaktig 37 og et HALVT år. Jeg markerer det litt inni meg, prøver å sette pris på det jeg opplever fordi jeg lever og ikke skader meg dødelig (stort sett), og å takke meg selv litt for at dette går. Samt de rundt meg, som hjelper, heier og bare er der. Paradoksalt nok er jeg i dag på sykehuset. Jeg har våknet opp, til at jeg nok engang har ødelagt meg selv litt. Intravenøs medisin går gjennom armen. Ta hånden min, så vi kan vandre sammen igjen. Om noen dager. Kanskje stikker jeg litt, men jeg tar imot en klem i hjertet.
aspergerinformator.com 