Dager kommer og dager går. Mennesker også. Som forbi denne fruktige grenen, passerte menneskene i parken. Kanskje byfolk, kanskje turister. Det registrerte jeg ikke. Og det er noe av det fine med å fokusere på sitt, og kunsten, at andre ting blir uvesentlig. Som hvor folk kommer fra. Innlegget fortsetter under bildet.
Alle er likeverdige for meg i botanisk hage. Egentlig i verden også, ideelt sett. Sånn med tanke på rase og religion. Men når det gjelder hunder, har jeg noe favoritter. Som jeg så gjerne vil hilse ekstra på og klappe! Men det var en digresjon. Innlegget fortsetter under bildet.
Når vi mennesker går forbi hverandre, og er opptatt med vårt, kan det også være fint og viktig å stoppe opp. Stoppe opp og se det andre mennesket, alle trenger å bli sett. Jeg liker å smile, til andre. Jeg får ofte et smil tilbake også! Det beriker og gjør meg glad. Innlegget fortsetter under bildet.
I dag er det tiårsdagen for noe forferdelig i norsk historie. Terrorhandlingene på Utøya og i regjeringskvartalet. Det er en vond dag å stoppe opp ved, men samtidig føler jeg at det er viktig. Jeg vil kjenne på det jeg kjente på, da landet stod i krisen. Da menneskeliv gikk tapt. Da sorgen var stor. Innlegget fortsetter under bildet.
Jeg hadde noen tøffe tak inni meg på den tiden, som nok alltid vil være med meg. Som da noen slang ut at gjerningsmannen kunne ha Asperger syndrom, i media, på radioen, og jeg dunket hodet i veggen og ble fastholdt og lagt i remmer, små setninger som egentlig ikke burde bety noe, for det er jo ikke reelt. Det er ikke sånn verden henger sammen, heldigvis. Aspergere er ikke vandrende bomber, vi er mennesker med følelser og empati, slik andre mennesker er det. Heldigvis får jeg lov å vise det, i livet mitt, og også være et medmenneske for en venninne som mistet noen den tragiske dagen vi ikke glemmer, mens livet samtidig vandrer… Gi meg handa di ven (en sang jeg er spesielt glad i.)
aspergerinformator.com 