samfunn · tilleggsvansker

Følelser og ansvar

«Blomster er beroligende å se på. De har verken følelser eller konflikter.»

Sigmund Freud

Jeg er opptatt av en ting. Når det gjelder terapi og behandling. Og det er at jeg ikke legger ansvaret for følelsene mine, over på andre. Javisst kan behandlere hjelpe meg å sortere osv., men det er aldri deres skyld om jeg for eksempel føler jeg må dø. Det er MINE følelser, og jeg må ta ansvaret for dem. Kanskje er jeg tvunget til å motta hjelp, men det betyr ikke at hjelperne har ANSVAR for livet mitt, slik jeg ser det.

Jeg mener ikke at det nødvendigvis er slik for alle. At alle må ta ansvar for seg selv osv., men for meg er det riktig. Det føles galt for meg, å legge mine vanskelige følelser i hendene på andre og forvente at de fikser opp, uansett hva jeg måtte finne på. Men det er en risiko jeg tar, i livet mitt, at jeg står i det jeg sliter med uten å alltid dele det. På godt og vondt.

Likevel er det viktig å få frem, at det er lurt å formidle hvordan man har det. Sammen med andre er det lettere å ta gode valg for seg selv. Og når man ikke er i stand til å velge livet, kan andre hjelpe til med det valget til man kan stå for det selv igjen. Og da er det håp, som ellers kunne gått tapt. Innlegget fortsetter under bildet.

Vakre roser, strekker seg over og jeg tenker både på spikeren i kista og en gravstøtte. Men den lever, denne rosen, til tross for dårlige vilkår. Gamlebyen i Fredrikstad, 15. juli 2021.

Det er altså forskjell på å dele og samarbeide, og på å skyve ansvaret over på andre. Et samarbeid er bærekraftig, mens ansvarsoverføring kan føles hemmende for den som får det, og bli preget av skyld og skam. Vi må hjelpe hverandre å hjelpe, oss selv og hverandre.

Noen ganger er det likevel sånn, at noen har det så vanskelig og vondt at de ikke klarer å ha ansvar for livet. Da må noen ta ansvaret. Men det er forskjell på å la noen ta ansvar, og på å gi de skylden for hvordan man har det. Jeg tror alle ønsker at andre skal ha det best mulig, også de som står for tvang i helsevesenet. De ønsker å redde liv, og du og andre som kanskje sliter er verdt å reddes. Husk alltid det, når du sliter med å velge livet, du er verdifull. Vi vil ha deg i livet. Som en psykolog sa til meg i dag, de arbeider utifra at man skal leve. Det er veldig lite poeng for dem i å planlegge og arbeide med noe som ikke lever. Vi fant sammen ut, at det derfor er viktig at rammene rundt er der, slik at det faktisk er et liv å planlegge med. Det var litt godt, at jeg forstod at de kanskje ikke ønsker meg død. Det er så lett å tenke og føle det, selv om det ville vært uprofesjonelt og umoralsk.

Sitatet jeg delte i toppen av innlegget fra nevrolog og psykiater Sigmund Freud (1856 – 1939) gir meg et bilde på forskjellen mellom oss mennesker og naturen, samtidig som jeg kjenner på mine veldig overveldende følelser. For JEG bekymrer meg ofte for blomstene, for om jeg myrder dem, og om de lider.

Å ha mye følelser, er en måte å leve på som kan være krevende, stressende og ubehagelig. For å ikke påføre andre ubehag, prøver jeg å være bevisst på at det er MINE følelser og ikke nødvendigvis de andre sin feil. Da blir det mindre konflikter, og vi kan oppleve harmoni. Det gjør meg blid.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s