Noen ganger, ler jeg godt av meg selv. Og noen ganger, lar jeg andre bli med på det lattermilde. Jeg er ikke redd for å være selvironisk eller bruke galgenhumor på egen bekostning. Noen ganger, tror jeg det har gjort det lettere for både meg og de rundt meg å takle litt dårlige tider og tunge symptomer.
Jeg fant i en gammel dagbok, et dikt jeg hadde skrevet på en lukket avdeling. Om personal, kontra meg selv. Og det er meg selv altså, jeg utleverer og ler litt av, derfor tenker jeg det går fint å dele det her. Det er uansett ikke noe som helst som forteller om hvem jeg tilbragte tiden med.
Personalpupper
Dagbok, 29.03.2008
De er ikke
som mine
boller, tørre
og små som rosinene
inni
Når man har en spiseforstyrrelse, er kanskje folk redde for å kommentere utseendet. Og det er nok lurt å være veldig varsom med også. Kommentarer kan bli feil, og gjøre både følelselivet og symtombildet verre. Men å våge å se det humoristiske med sin egen situasjon, tror jeg ikke det er noe galt i. Så lenge det kommer fra en selv, og på et tidspunkt en selv føler det er ok.
I helgen som var, hadde jeg en morsom samtale i bilen med personalet mitt, og de fikk seg en god latter og vi hadde en topp tur. Fordi jeg våget å ikke ta meg selv og det jeg sliter med så alvorlig. Utover det som er nødvendig da, så klart. Damen, som kjørte bilen, fortalte meg og han andre ansatte, om den nye klesbutikken vi passerte. Det hadde stått om den i lokalavisen, den var for de vakre og de smale. Hun sa noe om at hun som ikke var det måtte handle et annet sted da, men at den var fin osv. Den mannlige svarte, hun er bare vakker. Og jeg sa: Og jeg er bare smal. Og så lo vi alle tre.
Det er godt å le sammen med andre. Det er flott å se, at man ikke er helt på jordet når man kommer med en spøk også. At andre kan synes sånn jeg er, er morsomt. Å være sammen med. Det gir meg litt sosial selvtillit.
aspergerinformator.com 