Jeg tenker på sommere. Da man var barn. Da de varte lenge, da dagene var fulle av sol, saltvann og iskrem. Og å vente på å gå i kiosken, liksom glede seg, saltvannet suste. Og jeg tenker på sommeren som voksen. Hvordan den ser ut på glanset papir, eller film. Begge deler er idyllisk, på sin måte. Men egentlig, er det alt i mellom som også er så viktig. De små detaljene, som jeg så godt som barn.
Jeg fanger detaljer på et fotografi, de jeg legger merke til som voksen. De minste insektene, sommerfuglene som flakser med vingene. Får effekten på meg, jeg blir glad. Av at det er sommer og at naturen lever. Vi er ikke i vakuum, vi betyr noe for hverandre. Vepsen som sutter på brusglasset.
Det er en myte at vi med autisme ikke liker det sosiale, for eksempel kan jeg ha det fint med familie eller venner på terrassen eller eksempelvis stranda, eller som sammen med personalet på fototur ved Akerselva i går. Men det kan være sant at vi ofte tilbringer en del tid alene. Og at vi fikser det ganske godt, holder oss aktive og produktive med aktiviteter vi liker.
Jeg skriver og bedriver mye med bilder, og redigerer og skriver jo selvstendig. Jeg leser en del, også. Alt dette, blir opplevelser for meg. Uten at jeg trenger å være på de store tingene. Mye av det skapende skjer inne og inni meg.
En ting, som ikke passer med «filmen» jeg har som barn, er at sommeren er kort nå. Den er ikke sånn lang og «evigvarende». I morgen er det august, den siste sommermåneden. Allerede til uken synker temperaturene og jeg aner høst. Jeg blir revet ut fra sommerillusjonen, denne siste julidagen. Filmen er slutt. (Takk for en ganske fin sommer!)
aspergerinformator.com 