Hverdag

Fabel i solskinn

Alle har en historie. Og man kan gjøre mye med den. Velger man ut bare det triste, kan man kanskje få sympati. Velger man ut det fantastiske, kan folk tro man surfer rundt og ikke vet noen ting om livet. Men den virkelige historien, til de fleste, er et slags eventyr med vanskelige situasjoner som løser seg på en eller annet måte. Ikke det at man er lykkelig alle sine dager etter, men at ting går seg litt til og man lever videre på et vis.

Noen ganger, tenker man
at det aldri kan bli bra igjen. Men så kommer dager, der man kjenner solen inni seg. Der man finner hjertevarme hos seg selv og andre. Der man er litt stolt av noe man har fått til, soler seg i glansen. Det trenger ikke være en stor bragd, men en seier for seg selv. Og det kan være gull verdt.

Jeg så (se bildet) dette «fabeldyret» i Ås (Campus NMBU), i vakkert solskinn i sommer. Det liksom glitret, dette dyret. Og jeg smilte over de lekne formene, smilet jeg liksom også så i fjeset på statuen. Noen ganger kan ting også bety noe, ikke bare mennesker og dyr. Særlig ting som er skapt av noen, som kunst. Det har en historie, og representerer en skapende prosess, er sluttprodukt.

Når jeg skriver, enten
det er dikt eller blogg eller epost til noen, er resultatet et slags produkt av en skriveprosess. Noen ganger også med bildeelementer, der jeg har vært ute (eller inne) og fotografert. Og jeg har satt tekst og bilde sammen, latt de utfylle hverandre for et «større» eller tydeligere uttalt budskap.

En del av å leve med diagnoser,
har for meg vært å være noe isolert, samt ha et blikk for detaljer. Det har gitt meg rom for å leke i mitt eget sinn, med nye ord og egne uttrykk. Det gir meg et språk utad, og innsikt innad. I meg selv.

Det er ikke alltid man liker å se seg selv.
Man kan slite med å se seg selv i speilet, for eksempel. Men med ordene – og bildene som oftest er av natur eller elementer utenfor meg selv, ikke så mange selvportretter (selv om det også har vært en del av en kreativ lek og form for å akseptere seg selv) – har jeg fått se meg selv på andre måter enn bare formen i et speil.

Det har vist meg, at historien min er mer enn bare det overfladiske. Og at jeg er en person, som har tanker, følelser, meninger og kan uttrykke seg. Jeg kan reflektere. På godt og vondt. Men uten sånne evner, hadde det ikke blitt forfattet stort her i verden. Vi avhenger av at mennesker tenker og bruker seg selv, i møte med seg selv eller andre. Vi kan bli historie.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s