Jeg tenker en del. Det er litt sånn det liksom er da, å være meg. At jeg tenker. Når jeg beveger meg rundt, ser jeg all verdens detaljer. Og jeg analyserer det sosiale terrenget også, og ser så godt når jeg kommer til kort. Innlegget fortsetter under bildet.
Da, tenker jeg på det som var. Tiden der jeg var isolert til å bare være sammen med folk som hadde som jobb å være sammen med meg. Og jeg lurer på, alle de andre, de som tok kontakt underveis, var de nysgjerrige og at det holdt med et glimt, at de ikke var ute etter videre kontakt? For det er ikke så mange jeg har, som har vært mine venner hele livet liksom.
Men man kan kanskje ikke forvente det heller. Når noen blir syke, tar livet noen omveier. Ikke alle har tid, eller mulighet, til å bli med på omveien. De trenger at jeg gjør et hopp, og kommer meg på beina. Så vi kan gå i samme tempo. Da jeg saktet akterut, og forble den lille, er deg klart at noen vokste fra meg. Innlegget fortsetter under bildet.
Og alle de som har blitt kjent med meg via det jeg strever med, har noen hatt mye selv å stri med, og andre sikkert litt periodisk interesse. For det som er vanskelig. Mitt vanskelige kan ikke ha plass i deres liv konstant. De lever vanlige liv, ved siden av.
Men noen er mine klipper. Som familien min. De har vært her hele veien, både når jeg har hoppet av glede og ligget pal og sløvet ned av medisin i sengen. Innlegget fortsetter under bildet.
Det gjør meg glad. Neida, ikke at de har sett det vonde og hatt det vondt med meg på grunn av meg, blitt nesten syke av bekymring kanskje, og frustrerte og lei seg, men at jeg har vært verdt det for dem. At det at jeg er i live, er så viktig for de som er glad i meg, at de er så glad i meg at prisen med at man blir lei seg når noen man er glad i har deg vanskelig, er verdt å betale.
Når jeg tenker på veien vi har gått, kjenner jeg et håp. Tenk så mye vanvittig vi har opplevd, og likevel står vi her. Kanskje ikke fjellstøtt, men sammen for livet, på en måte. Takk, til alle som er glad i meg. Jeg er et heldig menneske som fylles av takknemlighet for deres hjertevarme.
aspergerinformator.com 