Jeg har lest Ubesvart anrop av Nora Dåsnes (Aschehoug 2021). Jeg har fått boken som frieksemplar/lesereksemplar fra forlaget. .
Ubesvart anrop er en grafisk roman av forfatter, illustratør og tegneserieskaper Dåsnes om livet etter terrorangrepene i Norge 22. juli 2011. Den forteller om følelser som river i oss. Om de vanlige ungdommene som begynner på skolen igjen, mens noen de savner aldri kommer tilbake. Noen savner, uten engang å ha kjent noen, av dem som forsvant.
Boka gir på en måte svar på, at det er lov å være redd, det er lov å være trist. Også uten å være nærmeste pårørende eller direkte rammet personlig, har angrepene preget en. Også jeg, er preget, og jeg har av og til følt at jeg kanskje ikke burde føle så mye, at det ikke er min rett.
I boka her, ser jeg noe fint. Med dette med å føle. Det er at å være åpen og ærlig, kan man gi hverandre omsorg og kjærlighet, og være lys for hverandre. Vi har bare hverandre. Og vi lever nå.
Boken er som en tegneserie i ruter pluss noen helsider/dobbeltsider med enkeltillustrasjoner innimellom. Streken er realistisk og kunstnerisk på en gang. Jeg kommer nær hovedpersonene, og kjenner også igjen bilder (også i ordform i snakkeboblene) for hvordan den katastrofale dagen opplevdes og fargelegger et hav av mennesker videre i livene sine, mens vi tar svømmetak for å holde hodet over vannet.
Jeg kjente gjenkjennelse, jeg kjente engasjement, jeg kjente at jeg ikke er en kald fisk. At jeg lever, og bryr meg om andre mennesker. Det besvarte boka for meg. Jeg gir terningskarakter seks.
aspergerinformator.com 