Jeg var ung. Jeg gikk på skolen. Jeg hadde livet foran meg, men klarte ikke å leve det. Jeg opplevde som forfatter Elisabeth Wurtsel som har skrevet selvbiografien Protac Nation, som også er blitt film, og hovedpersonen i Sylvia Plath sin roman Glassklokken å miste evnen til å skrive. Jeg klarte ikke konsentrere meg, når verden rundt var så kaotisk. Jeg klarte ikke bevare meg selv, min egen stemme, og klarte derfor heller ikke å uttrykke meg.
Men innlagt, uten det uforutsigbare (og sikkert egentlig fine) livet, skrev jeg ustanselig. Jeg fylte ut dagbok på dagbok med notater, sitater og dikt. Jeg skrev i blader. Jeg lagde ord og bilder satt sammen av overskrifter og fotokgrafier i avisene og magasinene på lukket avdeling. Jeg fanget opp det rundt meg, i et forsøk på å holde fast i verden kanskje. Og meg selv. Innlegget fortsetter under fotoet.
Jeg hadde faste rammer. Jeg hadde noe som holdt meg i sjakk. Jeg trengte ikke forholde meg til om jeg ble likt sosialt. Eller om jeg gjorde det bra på skolen. Eller om jeg klarte å gå på kjøkkenet der andre oppholdt seg, for å lage mat. Andre bestemte, andre tok kontrollen. Det var forferdelig å ikke klare å ta vare på seg selv, men det lille som man kan si faktisk var veldig fint, var at jeg kunne spire og skrive igjen. Leke med ord, uttrykke hva jeg følte, ta andre på kornet.
Nå er skrivingen en innebygd del av meg, som ikke forsvinner av at jeg nå har et mer innholdsrikt liv rundt meg også igjen. Med relasjoner og oppgaver og gjøremål. Jeg har også laget meg struktur i noe skriving, med at bloggens «hovedinnlegg» kommer ut klokken 15 hver dag.
aspergerinformator.com 