bokanmeldse · tilleggsvansker

Liv og litteraturspor

Jeg har lest en klassiker. Jeg har tenkt så lenge å lese den, og nå kan jeg endelig si: Jeg har lest Glassklokken av Sylvia Plath (1963, denne utgaven Den norske Bokklubben 1986). Og jeg liker den.

Ikke fordi den er en solskinnshistorie eller et eventyr. Men den er likevel et eventyr å lese, for meg som selv har vært mye i psykiatrien. Selv om forfatteren selv døde i selvmord det året Glassklokken kom ut under pseudonym, føler jeg liksom at det er håp i oss mennesker som lever med psykiske vansker. Som om vi har en rikdom.

Rikdommen inneholder også en sårbarhet. Det er risikoen. Men jeg tror det ligger litt til kunsten, også. Mange forfattere har vært på psykiatrisk sykehus. Til og med Amalie Skram levde lenge på Gaustad sykehus.

litt om boken da. Det er en roman om Esther Greenwood som får stipend og skriver magasinspalter i New York en periode. Hun er på tilstelninger og gjør det bra. Hun har en kjæreste, som dessverre er syk med tuberkulose. Hun besøker han. Han vil bli lege. Hva vil hun, undrer jeg, der hun sier hun i alle fall ikke vil gifte seg.

Noe blir vanskelig i Esther. Og vondt. Og hun klarer ikke sove, spise og kanskje tyngst av alt for henne (?) – skrive. Hvordan skal hun leve?

Hun er i en glassklokke. Jeg føler at hun kveles. Så kveler hun seg også, på en måte. Esther har flere selvmordsforsøk. Hun kommer på asyl. Hun får elektrosjokkterapi. Vi møter psykiatrien fra innsiden.

Jeg titter ut. På livet. Rundt meg. Jeg gir boken en sterk femmer.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s