En person jeg bryr meg inderlig om, har mistet et dyr nylig. Det minner meg om livet jeg har levd med hund. Hvor viktig hundene har vært, i livet mitt. Og hvordan jeg har følt at de har vært det jeg levde for. Og mange ganger, har hunden jeg hadde i nesten 15 år nok gjort at jeg overlevde, når jeg var i min største livsfare.
Minnene er såre, samtidig som de er gode. Fordi jeg var sårbar. Begge deler faktisk. Det sårbare gjorde at jeg opplevde mange kriser. Og det sårbare gjorde at jeg virkelig følte at hunden min elsket meg, jeg sanset hennes ubetingede kjærlighet. Til meg!
Men en ting som skremmer meg litt, og gir meg en sorg i dag, er at det er som om det livet mitt er borte. Dyrelivet, det som gav meg mulighet til å klare å puste og nyte livet. Jeg har hilst på noen hunder til ansatte, og jeg kjenner at jeg ikke lenger klarer å ta dyrene inn i hjertet mitt. Som om jeg har blitt kald.
Det hater jeg meg selv for, og sørger. Over flere kapitler som er over, kanskje hele livets bok? Jeg håper, jeg tar feil, og at jeg kan starte på et kapittel igjen. Men det kjennes ut som jeg har kommet til The End når det gjelder å få oppleve dyreliv og dyreglede som gjennom å ha et nært forhold til et kjæledyr.
aspergerinformator.com 