Når jeg blir stor

Når jeg blir stor, skal jeg vandre ute etter at det er mørkt, og ha stjerner i øynene mine som om jeg var en artist med stjernenykker, speilet meg i de starstrucke, møte barna mine med åpne armer og klemme dem godt. Være den tryggheten de trenger, og mens de er i barnehage og skole, skal jeg være på en jobb der jeg føler meg skikkelig flink, og neida, jeg er ikke artist egentlig, bare skal få føle meg som det fordi hverdagen går himmelhøyt over det dårlige. Og så, skal jeg hjem til huset vårt, som skal ha en for hage der barna har huskestativ og jeg blir med å huske, fordi jeg elsker det. (Innlegget fortsetter under bildet.)

Men jeg blir ikke stor. Jeg forblir liten. Uansett hva jeg trodde. En gang i tiden. Men jeg er ikke misfornøyd. Jeg er der jeg klarer å være. Og det er viktigere å mestre det livet man har, enn å ha drømmer så store at man føler man mislykkes hver dag. For meg er det i alle fall det. Jeg legger lista, på et sted jeg kan klare å skimte den, så jeg kan strikke meg mot et godt nok liv. (Innlegget fortsetter under bildet.)

Jeg har fortsatt drømmer, selv om lista tilsynelatende ikke ligger sp høyt. Små drømmer, kanskje, og de drømmene jeg har gir meg noe stort og verdifullt. Drømmer om å være mer sammen med familien min etterhvert. Og om å kunne dra på en ferietur en gang. Først til Spania, fordi ei jeg er trygg på og som kan mye om tilstanden min og derfor kan forstå og legge litt tilrette så vi får det til, har hus der. Det blir første store utenlandstur jeg har lyst til å prøve på. Også har jeg lyst til å ta bilder av ting jeg ikke har tatt bilder av. Jeg har ingen klare mål for det, eller motiver altså, men jeg vil bare fortsette å prøve nye ting. Ikke gro meg helt fast. Jeg vil fortsette å lese og å utvikle meg som skribent. Og jeg ønsker å fortsette i jobben min, som jeg fortalte litt om gleden rundt å mestre så godt som jeg kan i går.