bokanmeldse · tilleggsvansker

Søtt, salt og syrlig? Spiseforstyrrelser på menyen.

Jeg har sett på dette bokcoveret. Med Hege Arstad på fronten, en tynn utgave på en normalt tykk bok, ved tittelen: Gal… jeg? Nei, bare litt spiseforstyrret. (Communicatio Forlag, 2002). Jeg vet ikke helt hva jeg har tenkt. Kanskje at hun er tynnere enn meg (som vi anorektikere har det med å tenke, uansett om det er reelt eller ikke), og helt sikkert er en bedre person med noe viktigere å si enn meg.

Men, da kan jeg vel lese hva hun skriver? Og det gjorde jeg nå. Jeg leste selvbiografien med ømhet, glede, sorg, gjenkjennelse og håp. Jeg fikk også en viktig vekker, om at dette er ikke noe å kødde med eller å bagatellisere. De som sier at tilstanden er alvorlig, har faktisk rett. Enten vi liker det eller ikke.

Og noen ganger liker vi det. Liker å føle at vi ødelegger oss. Hvordan kan vi hjelpes da? I denne selvbiografien kommer det ambivalente frem, og den evige sirkelen der hovedpersonen sitter fast, som i et eget fengsel.

Noen innslag i boken er sprø, og sikkert sjokkerende for de som ikke har opplevd noe lignende (heldigvis). Fordi man rett og slett kan bli veldig syk av spiseforstyrrelser, i forskjellige former, forbauser utviklingen i boka leseren. Boka tar form, ut og inn i en kanskje håpløs tilstand.

Jeg leser også at noe endrer seg. Ikke noe mirakel, og fortsatt vet vi ikke om spiseforstyrrelsen blir bedre. Men jeg ser frem til å lese oppfølgeren (som jeg i publiseringens øyeblikk har lest, omtale følger en av de nærmeste dagene), for Arstad skriver videre. Og lever, først og fremst, og det er jeg takknemlig for. Jeg leste hver side i boka fra Asken til ilden også, og heiet inni meg.

Men jeg vil ikke kreve noe. Det er grunner til at vi er syke. Det er ikke bare en håndvending og bli frisk. Men deg hjelper nok likevel litt å ville. derfor smiler jeg og bruker ordet viljens kraft som om det var et trylleformular. Dette er en viktig bok, skrevet med skråblikk både på seg selv, behandlingen, andre mennesker og med masse humor – spesielt galgenhumor, som jeg kjenner jeg er litt glad jeg også evner å bruke. Det gjør at glede sprer seg, når man kanskje bare kunne sett mørket.

Jeg gir boken 5 på terningen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s