I tåkeheimen

I går var en relativt grå dag, inni meg, for ikke å si direkte kullsvart. Likevel finner jeg fargene, som om de liksom lyser og forteller meg noe. Jeg var en tur i Ekebergparken, og opplevde tåkeskulpturen til den japanske kunstneren Fujiko Nakaya som jobber med tåkeinstallasjoner bestående av ren vanndamp. Det var spektakulært, mystisk, magisk og jeg oppdaget hvor lett man kan gå seg vill – om tåka omtåker en.

Jeg fikk også føle lys og skygge, i samspill, jeg fikk lyst til å danse. Jeg fikk også se, den sterke grønne fargen i kontrast, når trærne stakk over tåka.

Farger er språk. Det grønne som betyr klart (den på trafikklyset og kjør på), og det lysegrønne spesielt som liksom betyr håp. Men også det grå snakker. Tåka, kan fortelle om det tunge, og hjelpe meg å sette ord – eller bilde – på en litt tung tilværelse, der jeg går meg vill. At noen vet, gjør at de kan strekke ut en hånd og vi kan gå sammen.

Tåke kan være tungsinn. Tåke kan være depresjon. Tåke kan gjøre det vanskelig å se, uansett hva årsaken er, mer enn noen få centimeter foran seg. Derfor smilte jeg litt, da jeg så på denne grønne grenen. Vil den bli et annet slags tre, et juletre, og være virkelig magisk. Jeg legger pakker under i tankene og fantaserer om hva jeg ønsker meg til jul i år.

Når jeg tenker på jul, mens jeg egentlig gikk og tenkte på selvskading og døden, er et tegn på at livet er kontrastfylt. Og at livet er mer enn den svarte døden, men også alle fargene i et spekter. Som med regnbuen og barna som tegnet dem i korona-tiden, vil jeg prøve å si: Alt blir bra.

Jeg vet jo at ikke alt blir bra, men kanskje kan jeg klare meg litt til. Også når det er tungt og tårevått/grått. Det kan være en gavepakke, å få føle noen optimistiske tanker. Jeg vet ikke om jeg klarer å klamre meg fast til dem hele tiden, men jeg vet at jeg vil spre tankene. Og fargene, i et bilde. Med ønsker om en best mulig søndag til dere alle.