Jeg hadde en god opplevelse denne helgen. Den var digital, virtuell, likevel levende, et møtepunkt. Vi traff hverandre.
Vi har hatt kontakt i en årrekke, profesjonelt, rundt skriving. I går, snakket vi på Teams. Og jeg kjente meg som en del av et team og vi var lagarbeid, lagkamerater og helt på hjemmebane.
I samspill og symbiose, utvikler vi mennesker oss. Eller, andre er kanskje mer utviklet enn meg sosialt fra før og forandrer seg ikke egentlig i møte med meg?
Jeg henger jo kanskje litt etter. Men når jeg får gode sosiale opplevelser, lærer jeg meg å bli litt tryggere på meg selv. Og jeg observerer hva andre snakker om, og jeg registrerer hvordan jeg kan få høre til på laget. Og fortsatt være fullt og helt meg selv. For det har andre mennesker hjerterom til, det har jeg fått føle.
Jeg føler derfor også likevel, selv om jeg er bakpå kanskje, at jeg har noe å si på banen. At andre også kan like å sentre med meg. Få tilbake morsomme pasninger, replikker fra akkurat mitt perspektiv og ståsted, trikse med hodet. Jeg begynner å småløpe.
Kanskje er jeg forsvarsspiller noen ganger, forsvarer meg, andre ganger keeper som redder ballen fra å gi laget mitt baklengss, og noen ganger igjen kan jeg være spiss, med nesten spisskompetanse? Går til angrep, dribler, og scorer.
Men jeg hadde ikke klart det uten lagspilleren. Som heier, backer opp, spiller meg sterk. Livet er også sånn, at det er ikke alltid det blir seier. Da er det godt å dele nedturen, slik at man sammen reiser seg mot nye målområder, visjoner, håp, drømmer. Som Norsk tipping sier: Vi gir drømmen en sjanse. Oss, i lag.
aspergerinformator.com 