Noen ganger, stiller jeg meg selv – og meg selv i verden – til veggs. Hva gjør jeg her? Har jeg noen rett til å leve? Tar jeg for stor plass? Vokser kroppen min nå?
Videre, kanskje i speilet, eller med hodet gjemt i headsetet, det er Bose, for beste lydkvalitet. Er jeg kvalitet? Er jeg kvalitet verdig? Og der, trekker jeg i håret, tvinner som om det var tommeltotter. Skal jeg klippe håret helt kort rundt øra mine, eller fike øret av?
Om det var spanskrør i skolen også i min skoletid, ville læreren straffet meg, for min annerledeshet? Rister på hodet, jeg blendet meg fint inn. Kanskje hadde jeg til og med fått ei stjerne i boka, en sånn gullstjerne, for stille og høflig oppførsel.
Men var jeg egentlig høflig, da den voksne på skolefritids (SFO) sa jeg hadde fin genser (mamma hadde strikket den) og jeg sa «nei» og løp inn på lekserommet? Å ikke kunne ta i mot et kompliment, kan være uhøflig. Og særlig når en ikke kan ta det imot på vegne av andre engang.
Tar på meg en annen strikkegenser, og smiler. Og så kjenner jeg, kunne jeg hatt en størrelse mindre eller større? Kan jeg noen gang passe inn? Eller er garderobe bare en flytende masse, ikke noe som plasserer meg og min verdi her i verden?
Hvis verden vil bedras, er jeg en god bedrager?
Er det håp i hengende snøre, eller er hengende snøre best å henge seg i? Hvis Gud finnes, og hvis Gud forbyr drap jamfør du skal ikke slå i hjel (senere du skal ikke drepe) i de ti bud, gjelder det også mine forsøk på å kverke meg selv? Får jeg straff for det, slik at jeg kommer under djevelens hånd?
Hvis Djevelen finner meg, og jeg blir besatt av han, får jeg horn? Kan horn kuttes av som håret, kort rundt øra…
aspergerinformator.com 