Det begynner å bli kjøligere, lufta klarere og fargene skarpere. Jeg skjerper blikket og hodet mens jeg kickstarter bokhøsten med å lese meg «klar» til nyheter som lanseres senere denne årstiden. Forfatter Kjersti Anfinnsen, som skrev De siste kjærtegn (Kolon 2019, lesereksemplar) som jeg koste meg maksimalt da jeg leste i fjor sommer, kommer i oktober med Øyeblikk for evigheten. Mens jeg venter, leste jeg Det var grønt (Kolon 2012, pocket 2013, mitt eksemplar er pocket fått som lesereksemplar fra forlaget).
Hovedpersonen i Det var grønt, er trist og sint, kanskje bitter? Jeg blander skildringene og får med søt, etterhvert som jeg leser. Men først: Det er mørkt. Han har trukket seg tilbake fra verden. Han jobber som tannlege, men når arbeidsdagen er over, er han mest for seg selv, med et ordnet sexliv. Altså en hore. Han ser tennis på tv, liker at det utspiller seg så stille.
En dag, mens han driver med sitt, som altså ikke er så mye, kommer en guttunge på døra. Han har jo prøvd å finne ut hvor han i landet han bor og lever, men ellers ikke gjord noe initiativ for kontakt med han, som er hans sønn på 11 år. Moren hans var vel mest en sexaffere og nå er hun død etter år med sykdom.
Hovedpersonen vekkes opp. Han før et nytt ansvar, og betyr noe for flere enn den han kjøpte sex fra eller klientene som han ber bruke tanntråd. Han blir kanskje den næreste personen for Steffen, som bor hos bestemoren for tiden. De to begynner å finne på ting, alt fra IKEA til å besøke gravstedet til den avdøde moren. Mens de er på gravlunden, avdekker hovedpersonen at han har hull i familiehistorien. Han var ikke den eneste guttungen i sin familie.
Han blir ledet inn i barndommen, familiehemmelighetene, blir nødt til å bli sosial, finner mellommenneskelige bånd, der han også blir en person han må bli kjent med som for eksempel Steffen vil kjenne. Isolasjon oppheves, og nye rom innredes. Billedlig og bokstavlig, med interiør som skrivepult.
Romanen er myk. Som om den fanger alt det ømme og såre, og pakker det inn med kjærlighet og rosa fløyelsbånd. Innpakningen av pocketboka er forøvrig også rosa, coveret, noe som jeg synes gjør seg og blir en motsetning som ikke overtydeliggjør tittelen.
Den er humoristisk skrevet gjennom hele forløpet – fra isolasjon til kjærlighet, vekselsvis og dominerende – tatt på kornet, fanger en essens og krydrer til. Dette var Anfinnsen sin debut, jeg klapper fornøyd med hendene og jeg er takknemlig for at hun fortsatte å skrive. Sterk femmer for denne, fra meg. Jeg gleder meg til Øyeblikk for evigheten.
aspergerinformator.com 