Noen med Asperger har opplevd selektiv mutsisme. Det har ikke jeg direkte. Men det med det selektive, drar jeg litt kjensel på. Når det gjelder noe – litt som ujevn begaving -og ikke alt. For eksempel mestrer jeg noe helt ok, mens annet ikke er fungerende. Og i hverdagen, kjenner jeg på å komme til kort med noen av de praktiske tingene.
Selektiv funksjon: ikke klare å sitte ute i Hagen min (kan telle på en hånd hvor mange, eller få, ganger det ble i sommer, totalt), fordi det kjennes uhåndterlig og uforutsigbart, jeg blir urolig. Og kreftene strekker ikke til til for eksempel å vanne blomstene mine, selv om jeg greier fint å gå min omtrent 45 minutter lange tur, de dagene jeg har lov til den. En skoletime nesten der altså, mens å vanne to minutter, ikke et lillefri engang, er for stort.
Jeg prøver å ringe ut inni meg, si det er greit, at jeg kan hvile nå. At det ikke gjør noe at jeg ikke klarer å sortere klærne alltid, selv om jeg vil sortere og kategorisere i hverdagen ellers. På jobb er jeg så nøyaktig og effektiv, så jeg klarer det som jeg klarer å fokusere på, eminent til og med, men når det bare går utover meg om jeg ikke gjør det, blir det som en slags tvangstanke som hemmer meg i å få gjort det jeg vil!
Jeg blir regressiv, altså tilbakegående, i stedet for progressiv. Det gjør meg usikker, på hvem jeg er, og det skremmer meg. Jeg lurer på, kan jeg være stakkars fortvilte Skrik på broen? Med alle psykedeliske fargene.
aspergerinformator.com 