Hverdag

Glemsel

«Harru blitt så gammal at du har glemt å daue?»

Det var grønt av Kjersti Anfinnsen, på s. 55 i pocketutgaven av romanen

Jeg er såkalt kronisk suicidal, i følge leger, psykologer, psykiatere.. Noen ganger, blir jeg overrasket over hvor mange år jeg har blitt, likevel. Jeg har også bommet når jeg har sagt for gammel jeg er, så overraskende er det. Jeg sa nylig 34 men er 37. Og selv om jeg ikke har glemt å dø, som i det morsomme sitatet jeg fant i romanen Det er grønt (se over) spør om, har jeg kanskje blitt litt mer passiv til døden. At livet liksom får skure og gå. Litt (til).

Samtidig er jeg jo innimellom aktiv suicidal også, og jeg skifter brått, min ustabilitet og sårbarhet bidrar til små og større episoder. Men kanskje er det bare litt en kjedelig såpeserie, der alt gjentar seg. Kanskje er jeg min egen reprise, drømmer om pausefisk.

Jeg glemmer andre ting som er viktige for meg også. Når jeg har mye å tenke på, blir jeg overlatt til å holde fast i de enkle rutinene mine. Og de blir et rigid nett, mens de fine edderkoppene, les menneskene, jeg kunne brydd meg om blekner og jeg glemmer navnene deres. Jeg som egentlig har koll på sånt. Innlegget avsluttes med bilde og bildetekst.

«Glemt og daue,» illusrasjonsfoto 4. september 2021, sommerblomster er her enda, i naturens gang, og spindelvevet klamrer seg fast. Slik jeg gjør?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s