Helt ærlig, så savner jeg deg. Jeg sitter i mine egne tanker, og vet at du ikke vet at jeg savner deg. Og at du ikke vil vite det også, kanskje. For vennskapet har gått i vasken. Og kjærligheten er ikke engang på pinne. Sukkersøtt kliss.
Det å ha sine utfordringer, er av og til overkommelig. Jeg står jo i det selv liksom. Men når mine «greier» får konsekvenser for det sosiale livet, relasjoner og vennskap til folk jeg er glad i, kan det være vanskelig å godta. Godta at jeg elsker uten å klare å elske slik det er forventet. Og ønsket.
Jeg merker ofte at jeg kommer i ubalanse før eller senere i vennskapsforhold. Jeg kan i perioder også slite rundt familien, men de har ofte litt mer takhøyde, heldigvis, og kan vel også bære over med meg om jeg har noen utbrudd, for de vet at jeg elsker dem på bunnen.
Og det er sånt jeg faktisk kan love. Selv om mye er ustabilt inni meg, vet jeg at jeg egentlig er glad i andre mennesker. Ikke for mange løse relasjoner fordi jeg ikke klarer å følge opp eller ta inn alle inntrykkene på en adekvat og bærekraftig måte, men de langvarige og trofaste, de som jeg alltid kommer til å sette pris på i livet mitt. Til døden skiller oss av, med hånda på hjertet…
aspergerinformator.com 