Formfull (love your self)

Noen ganger kan jeg lure på hvorfor jeg føler jeg må være tynn. Selv om det for meg er så dramatisk som at det for meg betyr om jeg kan leve eller må dø. Det er jo selvsagt sykt, så sykt at det igjen også kan ta livet av meg.

Men jeg skyver det litt i kulissene i dette innlegget, for jeg ser på det vakre i dag. Det vakre ved mennesker som har litt former. De får en egen konsistens til og med, som liksom spenstig fordi huden er full. Den rommer et individ.

Selvsagt er ikke overvekt sunt heller, og man skal forsøke å ha en kropp som har det bra med seg selv. Både fysisk og psykisk. Men jeg må innrømme det kan være veldig pent å se pupper som fyller en BH. Eller en rumpe som strutter av selvtillit.

For jeg tror det handler mye om det, altså, hvordan man føler seg selv, om det ser vakkert ut eller ikke. Å være tynn, trenger ikke være pent om man går og skammer seg for den man er og forsøker å krype under jordens overflate og kanskje krummer ryggen osv. osv.

I går skjedde det noe litt vondt da jeg gikk tur. Eller, sjokkerende i alle fall. En dame kom løpende bort til meg. Først løp hun forbi, så snudde hun og kom bort til oss. Hun henvendte seg til og sa at jeg må spise, spise, spise, masse. Lov meg det lille venn, sa hun. Hun mente nok godt, men jeg ble ganske satt ut og slet med å samle meg etterpå. Jeg er jo liksom bare meg, i min kropp.

Jeg tenker ikke på at andre tenker at jeg ser slik tynn ut, der jeg vandrer fullt påkledd. Likevel, gjør jeg visst inntrykk på noen. Noen som har antenne ute og bryr seg. Jeg ønsker ikke å støte noen, så jeg har litt vondt på vegne av henne. Tenker hun på meg nå?

La oss elske oss selv litte granne, uansett. Selv om vi kanskje bør endre litt på kroppen for at helsen skal være god, er det nok nok av både selvkritikk og skam. Love from me to you…. Og litt ekstra til deg (eller er det meg), i speilet.