Turkamerater

Jeg har som jeg har fortalt her mange mange ganger, en god del rutiner jeg følger. En av de rutinene er faste turer. Jeg går tur hver dag. Noen dager og ganger, er det veldig hyggelig. Og helt ålreit, som Børretzen sang. Om livet. Samtalene flyter godt, bedre enn inne i alle fall. Men noen ganger kan det være litt trådt, hvis jeg ikke føler meg helt på nett. Med meg selv eller med de jeg «vandrar saman med.»

Og sånn trøbbel, kjennes ugreit når jeg er ute. Jeg prøver liksom å flykte da, kan begynne å løpe. Men hvor skal jeg løpe? Jeg blir utrygg på meg selv. Jeg blir utrygg på verden. Jeg mister meg, og jeg mister bakkekontakten. Men jeg flyr ikke, jeg styrter.

Når man krasjlander, får man seg en trøkk. Kanskje i trynet. Blir jeg en gris? Sier jeg stygge ord? Og jeg bruker tid på å opparbeide tillit til de rundt meg igjen, etter en sånn trøkk. De turkameratene som kanskje ikke har fulgt det jeg forventer og kanskje trenger for å greie en ålreit tone med dem. Og, de takler ofte heller ikke at ting ikke er ok. Få liker å bli avvist. Eller fryst ut.

Og de fryser nok av og til. De får komme inn i varmen, leiligheten min, men ikke alle får komme inn i sjelen min igjen. Noen har trådt over mine grenser. Og siden jeg husker så godt, er det vanskelig for meg å glemme det dumme. Selv om jeg prøver å tilgi og gå videre.