Jeg er en skrivende person. Både når det gjelder å kommunisere i hverdagen og å uttrykke meg kreativt er det skriving jeg føler meg på hjemmebane. Jeg leser også mange bøker, fordi det gir meg en følelse av å være tilstede i verden og å lære om den. For noen år siden, «møtte» jeg Lina Liman gjennom hennes beretning om autisme, i boken Konsten att feijka arabisk, og jeg fortalte om den på bloggen min her.
Boka betydde mye for meg, og jeg kjente meg igjen i mye av hennes historie. Og som henne, føler jeg nå at jeg lever. Også etter å tidligere ha fått spådommer om at livet mitt kan bli kort. Og en del av å leve for meg, det er nettopp å skrive. Min kommunikasjon og interaksjon med omverden er jo ofte skriftlig eller visuell med bildene mine.
Når jeg uttrykker meg sånn har jeg kontakt med andre mennesker. Både for eksempel mennesker som er interessert i annerledeshet og Asperger syndrom for eksempel, og mennesker som er litteraturinteresserte. Jeg har gjennom mange år kjent litt til forfatter Olaug Nilssen. For drøyt to år siden, ble jeg kontaktet av henne da hun skulle i gang med å oversette boka til Liman fra svensk til nynorsk, på Samlaget forlag. Hun inviterte meg med, jeg sa ja og prosessen var påbegynt. Jeg ble ansatt på dette oppdraget av forlaget for å være Olaugs konsulent. Innlegget forsetter under bildet.

I dag, 17. september 2021, er boka ute i bokhandelen. Limas fortelling er nå mellom to permer også på nynorsk. Den er altså tilgjengelig på norsk, på den andre målformen vår her i landet, og jeg har kjent meg som noe større enn meg selv, at jeg er inkludert litt ut i verden, i flere ulike former. Og livet, det slutter visst aldri å ta form.
Stolt står jeg her nå med hendene i været, tar liksom bølgen, før jeg holder godt på boka. Og jeg blar i liv som åpner seg for meg, i en verden der også jeg hører til, har en plass og jeg plasserer tanker og følelser på øverste hylle. Jeg tror jeg kjenner glede, og takknemlighet. Innlegget fortsetter under bildet.

Jeg håper beretningen til Lina kan være nyttig for andre, slik boka gjennom disse årene har vært viktig for meg (den har gjort meg mindre alene) og antakelig også for forståelse av jenter med autisme som blir behandlet i helsevesenet i Sverige. Fortsatt har man mye å lære i psykiatrien, og det er rom for mange beretninger, i alle land vil jeg tro.
Det å bære noe fram, og å gjøre det tilgjengelig for flest mulig, litt folkeopplysning om du vil, kan være litt som bærekraft tenker jeg. Det å ikke kaste bort det som har vært, men i stedet bruke det om igjen på en ny måte. Lære av det som har vært dumt, og det som har vært bra, gjenvinne og vinne frem. Denne helgen feirer jeg at seieren vår, for jentene på autismespekteret (jeg er i alle all litt glad og smilet danner en lysende måne i fjeset mitt mens stemmen til Liman kommer ut).
