Jeg har lest Jan Grues nye bok, Hvis jeg faller En beretning om usynlig arbeid (Gyldendal 2021). Det er ikke tilfeldig at jeg tok fatt på den nå. Javisst har jeg lest hans bok Jeg lever et liv som ligner deres og syns den var ekstremt god og enormt viktig i sin vesle form, den som utkom i 2018, men enda en annen motivasjon ligger her for å lese akkurat nå: Jan Grue er en av de tre prisvinnerne av Fritt ords pris i år. Utdelingen er torsdag til uken.
Stiftelsen Fritt Ords Pris 2021 tildeles forfatterne Jan Grue, Bjørn Hatterud og Olaug Nilssen for deres sterke og kritiske bidrag til å belyse samfunnssituasjonen og ytringskulturen for funksjonshemmede i Norge.
frittord.no
Hvis jeg faller, handler om arbeidet som ligger bak en «vanlig» hverdag. Hvis man er funksjonshemmet. Det usynlige, ubetalte arbeidet, som må gjøres, for å få delta. Som å kartlegge hotellrom (og alt annet man må innom) før man kan reise noe sted. Man kan ikke ta noe for gitt, tro at andre har sett hva du trenger. Man må forutse på egne vegne, planlegge, og betale. For ramper. For tilrettelegging. Bygge de broene som ikke eksisterer. Mellom dem og oss.
Boka viser ekstraarbeidet for å få ta utdanning og arbeid. Når man svømmer oppstrøms. Og jeg tenker: De reiser litt alene. Selv om vi ser dem tenker vi ikke på, omveien de må ta. At de må gå systemet i sømmene. At de må sy om rutinene. Være innovative, for det som er oppgått løype for funksjonsfriske. Skolesystemet ligger tilgjengelig om man kan gå til klasserommet selv. For eksempel. Har man en funksjonshemming, har man kanskje to centimeter rundt rullestolen i døråpning til å manøvrere seg inn. Da må man beregne, kalkulere, holde hodet kaldt mens kroppen blir varm, de tunge hjulene som må holdes i gang.
Selvbiografisk sakprosa som virkelig gir meg en opplevelse, av å være synlig og sårbar.
En av mine umiddelbare tanker om boken
Dette er en bok om å være sårbar. Og om å synes. «Alle» ser rullestolen. Og verden som må ta imot, er likevel ikke der. Stort sett. Den forventer at man ordner selv. Bestiller drosje med rullestolplass. Og når den kommer, skramler man gjennom byen. Rister som milkshake. Og jeg tenker, kanskje er den (milkshaken seg selv) utgått på dato når man kommer frem. Man risikerer i alle fall å være forsinket, for noen ganger bestemmer det offentlige at det er samkjøring. Flere skal bringes med samme bilen, det blir omveier og forsinkelser. Og slike uforutsette ting, må man planlegge fullt og helt for. For kommer man for sent, er det ens egen skyld.
Den siste tiden, har gitt andre kapitler i en selvbiografisk bok som denne. Den har fått med pandemien. Hvordan man må evakuere seg tilbake til Norge. Når man er ekstra sårbar, i risikogruppa. Den dyre rampen til 45 000 som bare må tas ned igjen, der i California, man vil jo ikke legge igjen spor. Være til bry.
Det er en beretning om å ta del i samfunnet, uten å være en byrde. For andre enn seg selv. Om å alltid gjøre en ekstra innsats. Alltid tenke gjennom, fordi det er nødvendig. Fordi livet ikke ligger til rette for de med en funksjonshemming. Egentlig. Selv om vi kanskje tror at det er mye tilpasning, forstår jeg når jeg leser: mye av dette må bestilles av den funksjonhemmede. Hver eneste gang. Om man skal opp ta trikken og vil av igjen eller om man skal opp på en scene for å holde sin takketale.
Min omtale, kan jeg si er takketale. Til: Jan Grue Fra: Helene Larsen. Takk for boken, takk for stemmen, takk for synlighet. Toppen på terningen, om man kan velge side. Side om side støtter jeg meg opp til å delta i samfunnet, også når det koster en ekstra innsats.
