Hverdag · kroppen · samfunn · sosialt

Med lov til å klemme

I går, klokken 16.00, gjenåpnet Norge etter pandemien Covid-19. Noen regler for karantene og testing osv., gjelder, men det er omtrent tilbake til normalen. Samfunnet og friheten der, slik vi kjenner den. Fra før Norge stengte ned. Da det var lov å gå på konsert, reise til Syden eller håndhilse på fremmede.

I dag, sitter jeg og tenker litt på det nye, gamle livet. At jeg har fått det tilbake, og ikke vet helt om jeg tør å ta del, bruke livet mitt sammen med andre. Fordi, jeg har alltid vært litt redd rundt kroppen min. Jeg føler den (er) ekkel, fordi jeg lærte at den var ekkel. Av de på skolen som frøs meg ut. Jeg fikk ikke klemmer på bussholdeplassen om morgen, som de andre. Jeg stod stiv og så på. (Innlegget fortsetter under bildet.)

Illustrasjonsfoto: Ansikt. Ekebergparken, Oslo.

Jeg kom meg jo litt med dette, kanskje sammen med at jeg ble syk og fikk en mindre kropp jeg klarte håndtere, med dens tydelige avgrensning, og begynte lettere å klemme de jeg er glad i. Men nå som det har vært forbudt, sånn utenom mine helt nærmeste nærkontakter, så har jeg liksom vent meg til at det er skummelt for andre å klemme MEG. Det har jo egentlig ikke handlet om meg i denne omgang, men det har passet så godt inn i selvbildet mitt, den opplevelsen jeg har av meg selv, at jeg har speilet meg i det.

Så i dag, sitter jeg her, og lurer, blir jeg igjen den ungdommen som står og ser på når de andre har kroppskontakt, og møter hverandre ansikt til ansikt, kinn mot kinn? Den som bare ser på livet og nestekjærlighet? Kanskje er det bra jeg er (hobby)fotograf, så kan jeg holde hendene mine unna fatet, hode dem rundt kameraet, og andre bare smile til meg som om ingenting var i veien.

Bekymringer som dette, har jeg i hverdagen min, fordi jeg er usikker i det sosiale noen ganger, og føler ubehag rundt min kropp. Som om den aldri er knapp nok, til å få leve i samspill, mer likeverdig de andre. Som om jeg må være mye mindre enn alle, for å ha livet – og kjærlighetens – rett.

Men som en gang journaliststudent, vet jeg å være kritisk. Og jeg bør jo derfor spørre meg, hvem bestemmer dette? Er det andre, eller er det meg? Likevel, er det vanskelig å vite hvordan jeg skal være meg. Når det sitter så dypt og godt i meg. Og det kan være litt trygt også, og leve som man før har gjort, og kjenner. På kroppen og på seg selv.

Så selv om man noen ganger må bryte ut av komfortsonen, vet jeg ikke og tidspunktet er akkurat nå. Jeg har så mange ting jeg baler med, og om det blir altfor mange ting på en gang, kan jeg bli overbelastet. Og nå, for meg, er det da viktigere å mestre jobben min i skjermet bedrift, enn å være en klemmer, som kanskje har det litt bra med seg selv da, men jeg har det bra med det jeg får til. Om jeg kjenner mestring. Det kan gi en rakere ryggrad. Jeg vokser i høyden og speider utover, nyter utsikten, ser fjelltopper jeg kan bestige og regnbuer med en skatt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s