asperger syndrom · Hverdag

Regn(bue) med mer

Når jeg er suicidal, er det ikke det at jeg tenker at livet ikke har mer å by på. Jeg føler bare ikke at jeg klarer å leve. Jeg vet liksom ikke hvordan man gjør det. Jeg prøver meg fram, og finner av og til en plass. Som en puslespillbrikke i samfunnet. Men ande ganger er det som om kantene mine ikke passer inn. De er for kantete rett og slett, samtidig som de er uendelig skjøre. Jeg er ingen mellomting. Innlegget fortsetter under bildet.

Når det butter imot, er jeg nok likevel også ganske seig og det gjør at jeg holder ut og strekker meg. Som en seigmann. Eller dame? Nei, jeg ligner nok mest på seigmennene i de posene, de store puppene på damene i tilsvarende poser, er store og struttende. Jeg passer ikke inn. Innlegget fortsetter under bildet.

Og så river jeg meg selv ned, med ubehaget ved å være annerledes, ikke passe inn i normen. Verken som voksen eller som kvinne, kjønnsideal. Men jeg kan også bygge meg opp. Jeg kan se kvaliteter jeg har fordi jeg ser verden med alle sine detaljer. Fordi jeg legger merke til spennende og fine ting, ikke lar de gå usett forbi. De setter farge på livet mitt, og på en regnværsdag ser jeg alle fargene i dammene, menneskene og bilene og naturen som speiler seg i den våte asfalten. Asfalttankene mine som blir discolys. Også selvsagt regnbuen da, – den gleden det er hvis jeg ser den opplagte men likevel mirakelaktige og myteomspunnede – regnbuen. Innlegget fortsetter under bildet.

Da jeg var barn, lærte jeg at det var en skatt i enden av den regnbuen. En skattekiste med gullmynter og masse annet fint. Som man har lov til å ønske seg! Jeg kan fortsatt lukke øynene og se det glitre. Men mest av alt glitrer det av barndommens håp og glede. Og jeg kan si: Jeg gleder meg til mer. For selv om det kommer regn metaforisk i livet, er det også metaforisk regnbuer. Som setter farge på det hele, runder det av og gir meg håp og tro – på en fortsatt framtid, på en dag som denne, der det var så veldig mørkt og jeg ikke klarte/klarer å tenke fremover. Jeg tenker på smilet ditt, og jeg tenker, du er en skatt, glitrer. Vi kan finne hverandre vi skatter alias medmennesker, og i helga skal jeg være sammen to av skattene mine.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s