Når en liten mus skal ut å gå, utrolig hva hun får øye på, hehe. Som ser, i Son er det et spisested som heter Kaos. Og det passer ganske godt for hvordan det er i sjelen min. Hvordan hodet har tusen tanker, og en rekke rigide regler for hva som er lov og ikke lov. Hvordan spiseforstyrrelsen anoreksi gjør sitt inntog, setter livet mitt i system. Som syk, men i alle fall levende. I en slags kontrollerbar størrelse (for meg).
Så hvordan ser en vanlig, spiseforstyrret dag ut, for meg? Jo den er lik alle dager. Fordi jeg gjør ingen unntak. Jeg har samme kostliste, samme meny, hver dag. Apotekmaten er den som sørger for at jeg kroppen får det den trenger. Jeg er på apoteket for forsyning hver fjortende dag. De kjenner meg godt, og jeg kjenner dem. Under pandemien og nedstengning av en del butikker, kjøpesentere og slikt, var det å komme til apoteket veldig godt. Det stod der, som alltid, og vi hilste og utvekslet noen ord og jeg var ikke av ensom, selv om anoreksien ikke inviterer meg på middag med noen.
I dag, en søndag i oktober, har noen kanskje fårikål. Noen har konfirmasjonsfeiring denne helgen. Koldtbord, tapas? Kransekake, marsipankake, Pavlova? Mitt liv inneholder ingen slike retter. Men jeg har likevel et godt liv på menyen, i forhold til det jeg klarer å håndtere. Jeg får i meg et jeg må, også kan jeg fokusere på ting jeg setter pris på. Som å skrive, ta bilder, snakke om bøker, lese, være kreativ. Og selv om jeg ikke har noen sånn spesielt variert meny på matbordet, evner jeg å se retter som kan være gode ideer til andre hjemmekokker. Da blir det ikke kaos for meg, siden jeg ikke skal spise maten jeg ikke kjenner 110 prosent, men kan likevel være med å gjøre en fest for eksempel litt ekstra fin for noen. Et lykkelig kaos som kasus?
aspergerinformator.com 