Jeg blir med på «allsang»

Jeg har lest Sorg og song Tankar om forteljing av Lars Amund Vaage (Oktober forlag 2016). Boka er et essay på omtrent 200 sider, skrevet på nynorsk, og handler mye om romanen Syngja, hvordan det var å skrive den, i 2012.

Syngja var om datteren G., som har autisme. Det språkløse barnet, som nå var voksen, og fortsatt språkløs. Han skrev til en som ikke kan lese, ikke kan skrive og ikke kan snakke, selv om de fremste fagfolk hadde prøvd å lære henne det.

I Syngja fant Vaage fram ordene han manglet i autismen, gjennom litteraturen. Men å skrive en så personlig bok, setter i gang en prosess. Og musikken fortsetter i dette essayet, med tvil og kritikk av han selv, musikeren. Eller forfatteren.

Når det er snakk om kunst, kan man benytte ulike språk. Det gjør mennesker. Også dattera med autisme. Hun snakker med lyder og hun kommuniserer med musikk. Og hun er den eneste som ber Vaage om å synge. Det handler ikke om perfeksjonisme, men følelser.

For noen mennesker, er det ikke nok å være og oppleve. Man må også skrive om det. Og man trenger egne språk, for å uttrykke seg. Vaage forteller i Sorg og song at han har et dyr inni seg. Det plager han, dyret, men han elsker dyret. Dyret er litteraturen.

Jeg er glad Vaage skriver. Han er i en skapende prosess, og leverer relevante tanker og nye ideer. Skrivingen hans gir ord til følelser som sjelden kommer til uttrykk. Både blant såkalt friske og personer med funksjonsnedsetting.

Vaage setter ikke ned kravene til seg selv, etter å ha blitt mottatt med gode bokmeldinger etter Syngja. Han gransker i stedet seg selv, og lurer på hvorfor han ikke skrev Syngja før. Essayet er fortellende og drøftende, og for meg oppklarende og oppløftende.

Litteraturens vesen blir satt i fokus. Jeg begynner å fokusere på egne tanker, ideer og skriving. Jeg ser også alle utfordringene som ligger i å være skrivende menneske. Men jeg tar utfordringen, og åpner munnen med tastaturet, som om fingrene var et instrument, kanskje en gitar å synge til.

Boka krever konsentrasjon, og interesse både for litteratur og mennesker med annerledes fungering, men gir mye om man setter seg inn. Og gir seg tid. Ordene svever, setningene flyter og boka er som en lang sang. Versene inneholder sorg, og vanskelige følelser. Refrengene er gode, minner meg om hvorfor vi lever og skriver. Som henger sammen, for noen. Sekser som gitarens strenger, fra meg.