Bak gitter, tier man kanskje, mens i det fri snakker man med hverandre. Som mer eller mindre likestilte. Men hva når man ikke føler seg på samme nivå?
Da blir jeg usikker. Og noen ganger stille. Men om jeg behandler noen med stillhet, er det ikke nødvendigvis vondt ment. Selv om det vi kaller silent treatment oppleves som en slags utestenging eller utfrysing.
Det kan også være å beskytte meg selv. Men også – de jeg er stille mot. For når jeg føler meg redd kan jeg virke sint og si ting som sårer. Er jeg stille, kommer ingen ord som «hurts».
Og når jeg ikke snakker, trenger jeg ikke forklare noe som jeg ikke klarer å forklare. Og jeg trenger ikke si unnskyld for den ejg er, som jeg kanskje hadde gjort. Og da kommet i ubalanse, for det er jo ikke rettferdig det heller, at jeg unnskylder for å være til _ bare fordi jeg ikke passer inn i dette såkalte fellesskapet jeg og de det gjaldt kanskje var i. Som ofte er en skjev maktfordeling, der noen er personal og jeg pasient/bruker,
Så la oss nyte stillheten og sette pris på gjensidig respekt. Så kan vi snakke igjen, når uroen min har lagt seg. Jeg gleder meg til å legge meg i kveld, i morgen venter ny uke med hverdagens utfordringer.
aspergerinformator.com 