Det er vel Lisa Nilsson som synger det på svensk, at langsomt leder også et sted. Og det tenker jeg på, når det går litt trådt, tungt og sakte. Jeg tenker på eventyret om kaninen og skilpadden. Jeg blir et eventyr. Også får vi bare håpe at eventyr ikke slutter før det ender litt godt. Innlegget fortsetter under bildet.
Ja, jeg vil være en godnattfortelling. Som får de redde til å drømme. Om noe fint. Og som får teddybjørnen til å brumme, søtt. Og som får prinsesserommet til å komme til sin rett. Vi lyser rosa, som da jeg fikk pusset om rommet mitt da jeg var omtrent syv. Det ble så fint, med rosa lampettene og lurer panel, mot noen malte flater. Innlegget fortsetter under bildet.
Jeg flater ut. I harmoni mellom fortid og fremtid. Det er her vi er nå. I natt skal vi stille klokken tilbake og ikke frem. Langsomt leder et sted.
aspergerinformator.com 