«og månen var en sammenrulla pysjamas noen hadde kastet til himmels, en natt»

Jeg sitter og smiler med dikt mellom øynene. De danser, som forelskede par. Jeg har lest Joakim Kjørsvik sin nye diktsamling 25. september-diktene (Kolon 2021), som jeg har fått et lesereksemplar av fra forlaget.

Denne forfatteren er en av de morsomste å lese. Det er finurlig og humørfylt, om liv og kjærlighet. Det er ikke gravalvor, selv om kjærlighet kan føles som liv og død. Til og med når han skriver om graven, skriver han i stedet for en gravstøtte frem et dansegulv.

Det er i samlingen dikt med rike ordbilder fra hverdagen, som at asfalten får fregner (det regner) eller at ansikt gløder over brødskiver. Jeg smiler også tilfreds over «Kjærligheten er en førerhund».

Det er lekent og gøy. Det skinner også gjennom i sitatet jeg har brukt som tittel på omtalen min, et språklig bilde han har skrevet to steder i boka. Det er guttestreker. Men det er også streker som går dypere, som rynker i et ansikt. Som har satt spor i den elskedes fjes, etter forfatteren. Det skulle ikke forundre meg om jeg også har pådratt meg en ekstra smilerynke etter denne leseopplevelsen. Terningkast 6.