Hverdag · tilleggsvansker

Hale ut tiden (En dag som skremmer meg)

Hvert år, kommer 1. november. Det er en tøff dag for meg, pga. noe som skjedde for lenge siden da, og som tas stilling til på denne datoen. Jeg blir usikker på meg selv rundt denne datoen, og reddere for å leve. Som om noen forteller meg at jeg skulle vært død. Og jeg leter etter signaler på det, og jeg finner dem.

Jeg finner tegn til hat. Tegn til misnøye. Tegn til at jeg ikke er noe verdt. Og jeg krysser av, inni meg, og utenpå tenker jeg på om kryssene kan bli til streker i blod. Jeg blør innvendig. Og jeg er så sårbar. Ingen plaster kan reparere. Ikke i dag. Innlegget fortsetter under bildet.

Men jeg må vente. Hale ut tiden, holde fast. Mens andre bestemmer. Om jeg kan få bestemme. Over livet mitt.

Svinser. Svanser. Døden danser. Og jeg lærer meg trinnene. Men det blir ikke tango, selv om jeg kjenner meg som to personer. Mine to personer er i duell. Danseduell. Hvem taper? Innlegget fortsetter under bildet.

Tappert lener jeg meg tilbake. Og jeg er. Her.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s